Gode og verdsatte paroler, men glemt av mange kristne i støtten til aggressive og okkuperende Israel.
Erling Rimehaug, tidligere redaktør i Vårt Land, underbygger uretten mot palestinerne – som mange kristne gjør – i sin artikkel «Hvem er Israel?», i denne avis, 29. april. Han skriver at han tilhører dem som opplever den jødiske «tilbakevendingen» til mandatområdet Palestina; «landet der Bibelen ble til», som en «bekreftelse og oppfyllelse av løftene i Bibelen».
Kristne svikter palestinerne. Mange kristne gjør det i dag – og svikter palestinerne, både på humanitært og religiøst grunnlag: kristne palestinere – og det er mange av dem – settes til side.
De som bodde i landet. Rimehaug føyer riktignok til, som vanlig er, at han ikke mener det som står om Israels folk og land i Bibelen, «kan brukes direkte» på den moderne staten Israel – som at Bibelens løfte til jødene «skulle gå på bekostning av rettighetene til de som allerede bodde i området». Dannet og pent, kan palestinerne si: de som har blitt drevet ut og fått land og jord tatt over av jøder som ledd i «tilbakevendingen». Mens store deler av verden tier, og blant dem også et stort antall – kanskje de fleste? – kristne.
Teologi. Skal jeg våge meg inn på teologi? Og sette til side grunnleggende humanitet og anstendighet, som omtalt over? Med fokus på kristen tro. «Det (ble) etter hvert gjengs teologi at jødene var forkastet og erstattet av den kristne kirken», skriver Rimehaug. Og videre: «Der var ikke Paulus enig», og Rimehaug siterer Paulus som skrev om jødene: «På grunn av utvelgelsen er de elsket av Gud, for fedrenes skyld.»
Men jødene – de fleste av dem – brøt vel pakten med Gud? Det står i Bibelen: «De holdt ikke Guds pakt og nektet å følge hans lov.» (Sal 78,10) «Israels og Judas hus har brutt den pakten jeg sluttet med fedrene deres.» (Jer 11,10) «Derfor sier Herren: ‘Se, jeg fører over dem en ulykke som de ikke kan slippe unna’». (Jer 11,11)
Guds rettferdighet. Passer det med ordene fra Paulus om at jødene – som brøt pakten – er «elsket av Gud»? Og det for «fedrenes skyld»? Hva med Guds rettferdighet – om Gud gir fortrinn og nærhet til noen, som selv står opp mot Gud, på grunn av forfedrene deres?
Koranen. Tillat et skritt til Koranen. Den viser til forfedrene Abraham, Ismael, Isak og Jakob og sier til jøder og kristne: «Deres tid er forbi! De skal få som fortjent, og dere skal få som fortjent. Dere skal ikke få fordeler gjennom dem.» (2,140–141) Det synes være rettmessig. Og enda et vers fra Koranen:
«Husk Abraham, som ble satt på prøve av Den høye. Abraham utførte Den høyes ord, og Den høye sa: ‘Den høye skal gjøre deg til eksempel for menneskene!’ Abraham spurte: ‘Skal det gjelde for mine etterkommere også?’ Den høye sa: ‘Den høyes løfte omfatter ikke dem som gjør urett.’»
Guds løfte omfatter ikke jøder som gjør urett – for eksempel fordriver palestinere fra Palestina og tar over deres land, jord og eiendeler – som dokumentert av blant annet FN; ledd i en angivelig «tilbakevending», som Rimehaug viser til. Allmenn humanitet, anstendighet og fornuft bør kunne trekkes fram. Ligger det her en utfordring på kristne? (Les gjerne min bok: Hva sier Koranen.)
(N.B. Artikkelen er refusert i Vårt Land.)
Trond Ali Linstad
