Bli kjent med USAs strategier for makt og dominans i verden: «Hard», «soft» og «smart» power. Vi henvender oss til en hoved strateg selv, daværende utenriksminister Hillary Clinton.
Hun skrev i boka si, «Hard Choices»: «I tiår har verktøy i utenrikspolitikken blitt kategorisert som ‘hard power’ ved militærmakt, eller ‘soft power’ ved diplomatisk, økonomisk, humanitær og kulturell påvirkning. Jeg ønsket å bryte innholdet i dette utdaterte synet og tenke bredt om hvor og hvordan samstemt å bruke alle deler av amerikansk utenrikspolitikk.»
I tillegg til «tradisjonelt arbeid med å forhandle avtaler og delta på diplomatiske konferanser», skrev hun, «må vi blant annet bli aktive på sosiale medier». Og «oppmuntre marginaliserte grupper til å ta del i politikk, stå opp for universelle menneskerettigheter og forsvare vanlige økonomiske regler på veien». Hun skrev: «Vår evne til å gjøre dette vil bli avgjørende for vår nasjonale makt.»
«Smart Power»
Clinton skrev: «Denne analysen førte meg til å omfavne begrepet kjent som ‘smart power’, som var blitt sparket rundt Washington i noe år.» Blant annet hos «Human Rights Watch.»
Som konklusjon: «For meg betydde ‘smart makt’ å velge den riktige kombinasjon av verktøy – diplomatiske, økonomiske, militære, politiske, juridiske, og kulturelle – for hver situasjon.»
Hun skrev «hvordan de ønsket å bringe hvert tungt belastende middel å legge på de største og vanskeligste sikkerhetsmessige utfordringer» for USA. Og inviterer oss i boka til å se hvordan det gikk til. Hun startet med å omtale Iran.
Iran
«Tenk på våre anstrengelser om Iran. Vi brukte nye finansielle verktøy og private partnere til å påtvinge stramme sanksjoner og kuttet Iran ut av den globale økonomien.»
Og: «Vi vendte oss til sosiale medier for å kommunisere direkte med det iranske folket og investerte i høyteknologisk verktøy for å hjelpe opponenter i å unngå regjeringens undertrykking.»
Dette fremmet «kjernen i våre nasjonale sikkerhets mål», skrev hun.
«Bak scenen» var Clintons «team» – «i konstant kontakt med aktivister i Iran.» Og: «I etterfølgende år investerte vi titalls millioner dollar og trente mer enn fem tusen aktivister rundt om i verden», ifølge Clinton.
Dette pågår fortsatt, innen aktuelle sosiale og politiske rammer, i Iran!
Syria
«Krisen begynte tidlig i 2011» da «syriske borgere» tok til gatene «for å demonstrere» mot myndighetene og «noen syrere» tok opp «våpen» i forsøk på «å velte Assad». (Clinton)
«Opprørernes besluttsomhet på motstand til enhver pris hardnet til, noen ble radikalisert, og ekstremister sluttet seg til kampen. Jihadist grupper, inkludert noen med bånd til al Qaida, begynte forsøk på å utnytte konflikten for å fremme sine egne agendaer.» (Clinton)
Våpen til opprørerne
«Sent den kvelden fløy jeg til Istanbul, der jeg møtte med representanter fra Tyrkia, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater (UAE) og Qatar og fikk de samme budskap om nødvendigheten av å sende våpen til opprørerne.»
Humanitær hjelp for regimeskifte
Clinton sa i Riyad, Saudi-Arabia: «Noen (land) vil kunne gjøre visse ting, og andre vil gjøre andre ting … Hvert land skal ikke gjøre det samme. … Visse land skulle øke anstrengelsene sine på å føre inn våpen, mens andre skulle fokusere på humanitær hjelp.» (Clinton)
«Jeg kastet meg inn med diplomatiske framstøt, i forsøk på ytterligere å isolere og presse regimet, og fokusere på den humanitære katastrofe … Jeg gjorde kjent ytterligere hjelp med å få mat, vann ulltepper og kritiske medisinske tjenester til folk som led i Syria.» (Clinton)
Økt støtte til den sivile opposisjonen
Videre: «Jeg lovte også økt støtte til sivile opposisjons grupper, inkludert satelitt-tilknyttete computere, telefoner, kameraer, og trening av mer enn tusen aktivister, studenter og uavhengige journalister.» (Clinton)
Vi merker dette som USAs «strategi» både i forhold til Iran, Syria og andre!
Norges rolle
Norge er alliert til USA, Tyrkia, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater (UAE), Qatar og andre i regime-krigen i Syria. «Hvert land skal ikke gjøre det samme», ble det skrevet. Clinton skulle fokusere på «humanitær hjelp». Norge skulle gjøre, og gjør, det samme.
Opposisjonsgrupper – terrorister og opprørere i et okkupert område – er for en viss stabilitet, avhengige av å tilfredsstille noen grunnleggende behov hos folk i området som de kontrollerer. Helse er en slik oppgave! Clinton selv – og Norge – har hatt, og har, helse i opposisjonens område, som viktig oppgave.
Den norske regjering har gitt milliarder av kroner i «helsehjelp» – egentlig som politisk hjelp, og del av «smart power», for å bistå amerikansk interesser i USAs intervensjons politikk i Syria. Det er det faktiske forhold.
Konklusjon
All «hjelp» som Norge har gitt, har gått til områder kontrollert av opposisjonsgrupper. Ikke én krone i helsehjelp, av de milliarder som den norske regjering har gitt for Syria, har gått til andre enn opposisjonen.
Pinlig for Norge, og oss – og kritikkverdig for de «helse- og humanitetsgrupper»; NGO’er, som er medisinsk fotfolk for opposisjons- og terrorgrupper i Syria, etter henstilling fra USA og i samsvar med amerikansk utenrikspolitikk: Norsk Folkehjelp, Leger uten grenser, NORWAC og andre. Viktig å se deres – og Norges – rolle.
Trond Ali Linstad
