Jeg satt en kveld med Internett og leste dagens aviser. På VG-nett fant jeg en opplysende artikkel, som senere ikke ble trykt i avisen.
Det dreier seg om en israelsk historiebok, skrevet for grunn-skoleelever. Det er det israelske utdanningsdepartementet som står bak boken, som skal framstille de viktigste hendelsene i den israelske statens historie.
Palestinerne finnes ikke!
De er ikke nevnt, verken før eller etter Israel ble til.
Fantes ikke palestinerne der?
Visst gjorde de det. Og gjør det! De var i hundrevis av år den helt dominerende befolkningsgruppen i landet, helt fram til 1948. Da ble de fleste fordrevet. De var uønsket i den israelske staten.
Senere har hundretusener av dem vært henvist til slummen i store flyktningeleirer.
Dette skulle være velkjent nok. Men, kjære leser, siden fakta blir underslått, tillatt en liten påminning.
Ta året 1918, da vestlige styrker okkuperte Palestina. Befolkningen var på rundt tre kvart million, hvorav 92% var arabere (muslimer og kristne).
Bare 8% var jøder. De eide 2% av jorden. (Kilde: Government of Palestine: ‘A Survey of Palestine 1945-1946’)
I 1948, etter en omfattende jødisk innvandring, utgjorde araberne fremdeles 70% av befolkningen. Jødene – 30% – eide 6% av jorden.
Da begynte jødiske angrep på de arabiske områdene. Hele byer som Beisan, Jaffa, Akre, Lydda og Ramlah, foruten deler av Haifa, Safad og Jerusalem, ble tatt over av jødiske styrker. (Kilde: United Nations: “Acquisition of Land in Palestine”. N.Y. 1980)
Av 370 jødiske settlements etablert mellom 1948 og 1953, var 350 på palestinsk jord.
Og i 1954 var det anslått at mer enn tredelen av Israels jødiske befolkning, var bosatt i byer som palestinerne hadde forlatt. (Kilde som over.)
Palestinerne – fantes de ikke? Fortjener de ikke engang å bli nevnt i en oversikt over Israels historie? Fra det israelske utdanningsdepartementet?
Israel ble ikke til i et vakuum! Det utviklet seg i vedvarende strid med palestinerne. Selv om noe annet nå står i pensum for den israelske statens unge.
Det føyer seg inn i et mønster:
“Palestinerne, de eksisterte ikke!” Det hevdet Golda Meir, israelsk statsminister. (Sunday Times, 15.06.69)
Fornektelsen kan ha flere grunner:
Den uttrykker selvforsvar. En glatter over (og håper historien glemmer) ubehagelige realiteter om den uretten Israel hviler på.
Men når sannheten blir så åpent fornektet, rett i ansiktet på en stor opinion, spiller også andre ting inn. Det gjelder i flere forhold i israelsk politikk.
Israel Shahak er en kjent, jødisk opposisjonell. Han legger dette til grunn:
Ideologier, religioner og livssyn – som marxisme, jødedom, kristendom, Islam – er fenomener som krever årvåkenhet. Shahak mener en bør være oppmerksom på nidkjære sider ved jødedommen, som kan brukes og misbrukes.
F.eks. har den talmudiske avvisningen av gojim, dvs. ikke- jøder (goj betyr kveg på hebraisk), dype røtter i jødisk religion.
Den inngår i en mental prosess som nå gjør det lettere å overse og fornekte palestinerne.
