Får jeg kalle deg min bror? En elsket storebror, som smilende førte an i rettferd for sitt folk. Og viste andre vei. Mot en urett som fikk hjerter til å gråte.
Du stilte den opp for oss! Og skapte brorskaps bånd, mellom oss og dem. Vi fikk lov til å bli glad i ditt folk!
Du var det folkets far! Og reiste det til strid, stolt og verdig. Du ga det håp og tro, og pekte ut vei for kamp. Mot rettmessige mål, som verden etter hvert aksepterte.
Med unntak av noen få, gjenstridige og forblindete, blant dem de med blod på hendene, som medløpere for overgriper.
Israel – overgripers navn! Og USA, dets medsammensvorne. Med dem står andre skyldige, der noen fortsatt kan bearbeides til å se forskjell på rettferdighet og urettferdighet, det som er sant og usant, fakta og forledet tro.
Israel er undertrykker, palestinerne er undertrykt! Israel okkuperer, og palestinerne er okkupert! Israel har fordrevet, og palestinerne er skjøvet ut! Israels land er tatt fra palestinerne.
Dette er den enkle sannhet! Hver som ser, vil måtte innrømme det. Skal den uretten glattes over, og palestinerne påtvinges kompromisser? Mer ettergift fra den svake part?
Bror Yassir Arafat! Måtte du ikke hvile i din grav, men røre stadig nye sjeler og styrke de gamle, på vei mot palestinernes mål: frihet og uavhengighet! Med rett til sitt eget land! Slik du har streket det opp.
Det finnes et dikt i dette landet, med noen strofer jeg gjengir for deg! Skjønt ord alene ærer ingen. Vi som er igjen må gjøre mer.
Døden kan flamme som kornmo;
klarere ser vi enn før
hvert liv i den hvite smerte:
det er de beste som dør.
De levende styrer verden,
en flokk blir alltid igjen,
de uunnværlige flinke,
livets nestbeste menn.
Slik hedrer vi dem, med avmakt,
med all den tomhet vi vet,
men da har vi sveket de beste,
forrådt dem med bitterhet.
De vil ikke sørges til døde,
men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
strømmer de falnes blod.
Er ikke hver som har kjent dem
mer rik enn de døde var –
for menn har hatt dem som venner
og barn har hatt dem til far.
De øket det livet de gikk fra.
De spøker i nye menn.
På deres grav skal skrives:
De beste blir alltid igjen.
Nordahl Grieg
