Det var søndag 25. juni i år at palestinske motstansfolk kom ut av en tunnel som var blitt gravd frem til en israelsk militærpost i Gaza, og tok én av soldatene til fange. To andre israelske soldater ble drept. Det førte israelske tropper inn i Gaza på nytt, og bombing av palestinske stillinger. Flere ti-talls palestinere mistet livet. Den fangete israelske soldaten, Gilad Shalit, er ennå ikke funnet. Palestinske motstandsgrupper ønsker ham utvekslet med tusen arabiske fanger i Israel, blant dem 120 kvinner og neste 400 barn. Israel avviser dette.
Tidlig onsdag morgen, 12. juli, erobret Hezbollah i Libanon, to israelske soldater. Tre andre soldater ble drept. Hezbollahs leder, Sheikh Nasrallah, erklærte at hensikten var å vise solidaritet med palestinerne i Gaza, samt å bruke fangene til utveksling med libanesiske fanger i israelske fengsler. Israel har holdt hele den libanesiske nasjonen ansvarlig for aksjonen, og behandlet den deretter.
Israel avviser fangeutveksling, sier de, fordi de ikke vil forhandle med ”terrorister”. Er det nødvendigvis ”terrorisme” å fange motstandere, i den krigen som pågår, og bruke dem i et politisk og diplomatisk spill?
Da må vi konfrontere Israel med følgende. På kvelden den 4. juli 1982 ble Irans konsul i Beirut, Seyed Mohsen Mousavi, sammen med to kolleger og en reporter, kidnappet av styrker fra de kristne falangistene. De fire kidnappete personene skal senere være overlevert til Israel, og befinne seg i israelske fengsler.
Kidnappete personer kan altså brukes i en væpnet konflikt, og inngå i politisk press og forhandlinger.
Palestinske og libanesiske styrker gjør nå dette, i forhold til fremmede okkupantsoldater. Mens Israel skal holde andre lands diplomater.
Fangeutveksling kan være et logisk skritt for å dempe konflikten.
