Ett fremtidsperspektiv
Hvorfor støtte palestinerne? Det er flere grunner til det. Palestinerne kjemper for rettferdighet, mot fordrivelse og undertrykking. De kjemper for retten til sitt land!
Skal vi utdype dette? La oss begynne med FN, det organiserte uttrykk for ”det internasjonale samfunn”, om en vil. Hva sier FN, vår viktigste fredsskapende institusjon, om palestinernes kamp?
De sier den er rettferdig! De oppfordrer enhver til å støtte den, ”moralsk, materielt og på alle andre måter” (res. 3070). La oss gjenta hva kampen dreier seg om, slik FN ser det:
Palestinerne har rett til ”selvbestemmelse og frihet” (dvs. de har rett til en egen stat).
Palestinerne har rett til å ”frigjøre seg fra fremmed dominans” (dvs. fra Israel).
De palestinske flyktningene, som ble fordrevet (eller som flyktet) i konflikten med Israel, har rett til ”å vende tilbake, til den jord og de eiendeler” som de ble fordrevet fra (av Israel).
Palestinerne har rett til, ”med alle tilgjengelige midler”, å kjempe for disse mål.
Israel er fordømt av FN for å…:
- nekte palestinerne ”grunnleggende rettigheter”
- ”erobre landområder med våpenmakt”
- ”okkupere” palestinske territorier
- endre okkuperte områders ”befolkningsmessige sammensetning”, ved å forflytte innbyggere og overføre befolkningsgrupper (i en slags etnisk rensning, for å gjøre landet ”jødisk”)
- endre okkuperte områders ”fysiske karakter”, ved å ”ødelegge byer og landsbyer”
- nekte palestinske flyktninger å vende tilbake.
Videre er Israel kritisert og fordømt av FN for å ha…:
- ”innlemmet okkuperte områder” i Israel
- ”konfiskert palestinsk eiendom”
- ”bosettinger og settlements” i okkuperte området.
Sikkerhetsrådet har slått fast, ”på klareste vis”, at ”alle juridiske og administrative tiltak truffet av Israel for å endre Jerusalems status, inkludert ekspropriering av jord og eiendeler, forflytning av befolkningsgrupper og en lovgivning som sikter til inkorporere den okkuperte delen, er totalt ugyldig og vil ikke kunne endre denne status.” (Res. 298)
Vi skal også merke oss FNs oppfordring til alle stater om ikke å foreta seg noe som kan ”anerkjenne okkupasjonen”. Jerusalem er okkupert by! Norske politikere og andre representanter skal således ikke ha samtaler med israelske ledere i Jerusalem, noe som vil være mot FNs krav.
Disse og liknende vedtak er slått fast i en rekke FN resolusjoner, og ofte gjentatt flere ganger. (Se for eksempel res. 3070, 3089, 3236, 31/106, 252, 303, 267 m.fl.)
Vi kan utdype disse standpunktene, slik de er kommet til uttrykk i FN:
Palestinerne har rett til selvstendighet
De har rett til en egen stat. En rekke folk som tidligere var okkupert, eller under fremmed kontroll, har fått sin selvstendighet og frihet. Palestinerne var dominert av britene, senere kom de sionistiske jøder. Ja, når har vi introdusert et begrep, ”jødiske sionister”, som må kjørgjøres.
Jøder er en religiøs gruppe, med tro på Gud og hellige bøker. Men noen jøder har lagt politiske mål inn i sin religiøse tro, de vil ha landområder, en stat og en hær. De ønsker en ”jødisk” stat, på nasjonalistisk basis. Jøder gis privilegier og rettigheter som ikke gis til ikke-jøder:
- Statsborgerskap gis automatisk til jøder (til forskjell fra ikke-jøder)
- Rett til å eie jord er i all hovedsak forbeholdt jøder
- I politiske rettigheter har jøder forrang
- En rekke sosiale og trygdemessige ordninger gir fortrinn for jøder.
Det er ordninger skapt av sionistiske jøder. De er institusjonalisert i staten Israel.
Og la meg ile til å si at ikke alle jøder er sionister! Det fins jøder som holder på den opprinnelige tro, om at ”jøde” er et religiøst begrep, og ikke en nasjonalistisk term. Og at jøder skal være ydmyke under Gud.
Palestinere som lever under sionistisk styre, er diskriminert og ufrie, selv med israelsk statsborgerskap. De er i virkeligheten andre klasses borgere, i en stat som skal være dominert av jøder. De har ikke de samme rettigheter.
Palestinere på Vestbredden og i Gaza, som er kolonisert av Israel, lever under en moderne okkupasjon, av fremmed militærmakt. De har rett til motstandskamp, også med militære midler, sier FN (res. 3070). De kjemper for selvstendighet og uavhengighet, for å riste av seg okkupasjonen.
Palestinske flyktninger har bibehold sine rettigheter
Da jødiske sionister begynte koloniseringen av Palestina, på 30- og 40-tallet, sto palestinske innbyggere i veien for drømmen om å lage en ”jødisk” stat. For landet, som ble kalt Palestina, var allerede befolket! Palestinske arabere, muslimer og kristne, hadde bodd der i hundrevis av år.
Jødiske sionister hevdet riktignok, feilaktig, at landet var tomt! De sa ”et land uten folk” (Palestina) ble gitt til ”et folk uten land” (jødene). Det var selvsagt feil! Men ”innfødte”, arabere (palestinere) telte ikke så mye den gang.
Noen eksempler på hvor feil de tok:
Fra en reisehåndbok: New Guide to the Holy Land, London 1923, om for eksempel Jaffa: ”Byen fortjener sitt navn, Yafa, ’Den skjønne’, først og fremst for de vakre frukthagene sine. Utallige trær for appelsiner, epler, sitroner, fiken, mandler og liknende, foruten palmer, danner tette lunder. Og mellom dem reiser det seg vakre landsbyer. Når trærne blomstrer, kjenner man duften flere kilometer omkring.” (Slik var det gamle Palestina.)
Eller ta et sitat fra en sionistisk jøde, Mosha Dayan, israelsk forsvarsminister: ”Vi kom til dette landet som allerede var befolket av arabere. (…) Jødiske landsbyer ble opprettet hvor det tidligere var arabiske landsbyer. (…) Det er ikke noe sted i dette landet som ikke tidligere hadde en arabisk befolkning.” (HaAretz, 04.04.69)
Hva skjedde med den befolkningen? Planer ble lagt:
”Vi skal forsøke å oppmuntre den fattige (arabiske) befolkningen til å flytte ut over våre grenser ved å gi dem arbeid i omliggende land, men nekte dem noen form for arbeid i vårt land.” Det skrev Theodor Herzl, den jødiske statens ”åndelige far” (slik han omtales i den israelske uavhengighetserklæringen).
”Tvungen forflytning av araberne”, fra områder som ble foreslått for Israel, ”vil gi oss en mulighet vi ikke våget å drømme om i våre villeste fantasier”, sa David Ben-Gurion, Israels første statsminister. (The Guardian, 3.10.02)
Og forflytningen ble ”tvungen”. Befolkningen ”dro ikke frivillig”, skrev Yitzhak Rabin (senere israelsk statsminster), etter at David Ben Gurion hadde bedt ham ”drive ut” palestinerne fra Ramla og Lydda. (Newsweek 5.11.79)
I dag er nesten fire millioner palestinere registret som flyktninger, ifølge FN-organisasjonen UNRWA. Mange bærer fortsatt en rusten nøkkel til sitt gamle hus i Palestina. Men mang en landsby er jevnet med jorda. Og i byer er husene deres overtatt av innflyttende jøder – rundt ti tusen hus bare i Vest-Jerusalem. (The Economist 6.1.01.)
Palestinerne har rett til å vende tilbake, til sin jord og sine eiendommer, det er fastslått av FN! Den retten er hjemlet i folkeretten, og er ikke noe palestinerne har funnet på. Og ingen – heller ikke palestinske ledere – kan ”oppheve” denne retten. Den følger FNs universelle menneskerettigheter.
Okkupasjonen av Jerusalem må opphøre
Jerusalem er okkupert by! Det er slått fast i FNs resolusjoner. Jerusalem, Al Quds, anses del av de okkuperte, arabiske områder (res. 242 og 338). Administrative og juridiske tiltak som Israel har satt i verk i Jerusalem, er ikke gyldige, Israel pålegges å avstå fra slik handling (res. 252 av 21/5.68)..
Dette endrer seg ikke med tiden, selv om Israel står ved okkupasjonen. Den okkupasjonen må opphøre.
Jerusalem er ingen tilfeldig by, men et hellig sted som ligger i hjertet på mange millioner mennesker, kristne, muslimer og jøder. At en religiøs gruppe, nei en politisk utgave av gruppen; sionistiske jøder, har tatt over byen med sin hær, og innlemmet den i sitt nasjonalistiske foretak, er og blir en stor provokasjon! Det vil aldri kunne gi fred.
Dette er da sentrale krav:
- Palestinerne har rett til uavhengighet
- Palestinske flyktninger må kunne vendte tilbake
- Okkupasjonen av Jerusalem må opphøre.
Og det er FNs standpunkt.
Demokratisk Palestina
Vi bør ha respekt for FN, som diskusjonsforum, og som et sted der man forsøker å komme fra til en slags census. Men FN er ikke nøytral, det gjenspiler interesser og maktforhold. Så blir det tillatt å tenke et skritt videre?
Israel er en ”jødisk” stat, opprettet for ett ”folk”. Staten skal vare ”åpen for jødisk innvandring”, og for å ”samle jødene fra eksil” (Israel uavhengighetserklæring). Palestinere skal ikke samles fra eksil.
Men er det mulig å tenke seg dette:
- Palestinske flyktninger får vende tilbake
- Alle ”palestinere”; arabere og jøder, uavhengig av tro, gis samme rettigheter
- En fremmer kravet, som er så viktig i tiden, om å lage et demokratisk samfunn.
Da svinner eksklusiviteten i Palestina, den som Israel hviler på! Det gis mulighet for harmoni mellom befolkningsgrupper. Er dette en utopi?
Dagens utopier kan bli morgendages realiteter. Om vi vil det slik! Kanskje ”vil” vi i dag ikke ting, som historiske prosesser likevel skaper. Hva vil kunne skje med Palestina? Som kan gi forutsetning for fred.
