Det fins mange gamle dogmer om Palestina-konflikten, som vi må rydde opp i. Her er et par av dem:
Israel er et ”demokrati”.
Det er ikke riktig. Israel er demokratisk – for jøder. De som ikke er jøder, og i Israel betyr det først og fremst palestinere, har ikke de samme rettigheter. De er diskriminert på en rekke områder, av grunnleggende betydning for deres liv. Det gjelder i forhold til bosetting og arbeid, ved at 92 % av jorda i Israel er eiet av staten, og blir administrert av Den israelske landmyndighet etter reglene til Jødisk Nasjonalfond. De regler nekter enhver som ikke er jødisk, retten til å bo, åpne forretningsvirksomhet og ofte også arbeide på denne statlige jorda. Palestinerne er diskriminert på flere områder, og klarest når det gjelder ”Loven om tilbakevending”. Den lov gir enhver person som offentlig er godkjent som ”jøde”, automatisk rett til å slå seg ned i Israel, motta statsborgerskap og få tilgang til en rekke økonomiske fordeler. Palestinere, og andre, har så visst ikke den retten. Palestinske flyktninger, med røtter i landet fra hundrer av år tilbake, nektes muligheten til å vende tilbake, mens polske, russiske og amerikanske jøder, uten noen slike røtter, gis ”rett” til ”tilbakevending”.
Det hevdes om det palestinske flyktningeproblemet, at arabere slett ikke ble drevet vekk da Israel ble etablert.
Det er heller ikke riktig. Ta dette som eksempel: Jeg har foran meg et eksemplar av Newsweek, 5. november 1979, som refererer uttalelser fra tidligere statsminister Yitzhak Rabin, kommandant for israelske styrker under krigen i 1948-49, da den palestinske flyktningestrømmen ble skapt. Rabin forteller hvordan daværende statsminister David Ben Gurion ga ham ordre om å drive ut 50.000 arabiske sivile fra to byer nær Tel Aviv. ”Befolkningen dro ikke frivillig,” minnes Rabin. ”De var ingen vei utenom bruk av vold og varselsskudd”. Han skrev: ”Det var noen (i våre styrker) som nektet å ta del i denne fordrivningsaksjonen.” Mye propaganda var nødvendig, medgir han, for å forklare for disse soldater ”hvorfor vi måtte foreta en slik røff og brutal handling”.
Og videre: Aftenpostens Per A. Christiansen, skrev i en artikkel 13. januar 2004: ”I krigen etter Israels opprettelse i 1948 begikk de jødiske styrkene langt alvorligere ugjerninger enn hva som tidligere har vært kjent, viser en ny bok. Eksplisitte ordrer om å tømme og utradere palestinske landsbyer. (…). Dette er blant de ugjerninger israelske styrker gjorde seg skyldig i under krigen i 1948-49, ifølge dokumenter som er avdekket av historikeren Benny Morris.” Morris bekreftet også: – Det ville ikke blitt noen jødisk stat uten at 700 000 palestinere ble fjernet. Derfor var det nødvendig å fjerne dem.
Det finnes en rekke andre kilder som underbygger det samme. Så la oss unngå disse feiloppfatninger når det gjelder Palestina-konflikten: Om den israelske statens karakter. Og årsakene til den palestinske masseflukten. Uten rett kunnskap om dette vil man ikke klare å finne en rettferdig løsning på konflikten.
