Skal vi bla i gamle bøker? Og lese om Palestina, fra før staten Israel? Vi kan gjøre det i denne boka, skrevet av Sigmund Mowinckel, og utgitt på Universitetsforlaget (1965). Den går langt tilbake i tid, til Palestinas første historie.
Vi lærer om de opprinnelige folkene i landet, om kananitter, filistere og jebusitter. Og om hebraiske, jødiske stammer som senere invaderte landet.
Mowinckel skrev i sin bok: Det landet vi her skal prøve å få et billede av, kalles populær hos oss ennu for Jødeland, ut fra den forestilling at det er “jødene” som har bodd der fra Josvas dager og iallfall til Jerusalems fall i år 71 e. Kr. Men dette navnet er misvisende; for både sosiologiskhistorisk og religionshistorisk må der sondres mellom “israelitter” og “jøder”.
Israel eller Israelsønnene (bene yisrå´el) var det navn de selv ga seg, den koalisjon av etnisk og språklig nærskyldte stammer som ble til under Moses s førerskap og tok land i Kanaan. Med “jøder”, yehudin, egtl. = judeere, etter landskapet Judea, betegner vi det religionssamfunn som oppstod av ruinene av nasjonalstaten Israel-Juda efter at den siste rest av den, Juda, hadde mistet sin nasjonale selvstendighet i 587 f. Kr.?
Mowinckel skrev videre: Den hellenistiske og romerske tids navn på landet var Palaistiné, Palaestina. Det henger utvilsomt sammen med filisterne, pelishtim (?) og ble brukt av grekerne og romerne fordi deres vesentligste handelsforbindelser den gang var med de opprinnelig filisteiske handelsbyene ved kysten i sør, særlig Gazza og Ashkalon; med “Palestina” betegnet de da kysten og innlandet i den sørlige delen av landet til forskjell fra Fønikia; som en nogenlunde naturlig grense, sett med sjøfarernes og utlendingenes øyne, kunde da Karmel og Haifabukten gjelde.
Og: Israelittenes og jødenes eget navn på landet var Kanaan, “ærets kenazan”, og som fellesnavn på de innfødte som de støtte på ved landnåmet, brukte de “kanaaneere”, kenazanim.
Vi kan lære av dette også i dag. Israel betegner – kan vi si – historisk og språklig nærskyldte “stammer”. Mens jøder er et trossamfunn. Staten Israel i dag er for “israelere”, og mange jøder er mot den.
Skal vi sitere en slik; Rabbi Yisroel Dovid Weiis er en anti-sionistisk jøde, og leder for gruppen Naturai Karta. (På bildet sitter han sammen med en palestinsk Hamas-leder.)
Han står for dette syn: “I århundrer levde jøder og palestinere i fred. Det er vårt mål at disse tidligere tider med fred skal gi fred mellom oss også i fremtiden. Men det er vår overbevisning at dette vil ikke bli mulig før sionismens religiøse og derved moralske ondskap blir erkjent og gjort opp for.”
Og videre: “Ingen må sammenblande den dype kjærlighet og ærbødighet for Det hellige landet med den sionistiske bevegelsen. Den bevegelsen ville ta politisk selvstendighet fra landets innbyggere, ved å drive mange av dem ut, og la de som ble tilbake bli forfulgt og kun å bli annen klasses borgere.”
Vi må skille, altså, mellom Israel, og jøder.
Noen tall fra et tidligere tidsrom, hentet fra Aschehougs konversasjonsleksikon, utgitt i 1950. Der heter det om landet: “Palestina har et flateinnhold av 26 305 km2; 1 944 000 innb. (1948) hvorav 1 077 000 bofaste muhammedanere, 600 000 jøder, 145 000 kristne, 67 000 beduiner og 15 000 drusere.” Og videre: “Jødene danner som man ser en relativt liten del av befolkningen. Det har vært jødisk innvandring, organisert av sionistorganisasjonen, baron Rotschild og den jødiske koloniseringsforeningen.”
Leksikonet går lengre tilbake og skriver: “I 1920 var folketallet i Palestina ca 700 000, derav under 100 000 jøder. Forholdet mellom jøder og arabere i Palestina ble meget spent. Etter nazistenes maktovertakelse i Tyskland økte den jødiske innvandringen sterkt.”
Men Palestina var palestinsk. De jødiske innvandrerne kom som fremmede. De ble kolonisatorer, i palestinernes land.
Og endte opp med å fordrive palestinerne, for å ta over dere byer og landsbyer, skjønt de siste ble for det meste ødelagt.
De reiste staten Israel – i palestinernes eget land. Men den staten hviler på urett, og kan ikke anerkjennes. Palestinerne ble fordrevet, for å gi plass for den israelske staten.
