Kjære dere!
Dere planlegger en fredsmarsj til Palestina. Det er sant: Palestina kan trenge fred! Men hva slags fred? Og hva vil gi virkelig fred? Det kan vi diskutere.
Men først har dere bedt meg si noe om Islam.
Islam
Hvordan kan jeg, en relativt velutdannet, vestlig person, oppvokst på Majorstua og Bislet, bli muslim, kan man spørre. Og har Islam noe å gi oss i dag, i Europa og i Norge? Det kan vi også ta opp.
Min tilhørighet i Islam begynte nettopp i det landet dere nå forbereder dere å reise til, nemlig Palestina. Jeg kan si litt om den prosessen som førte meg til Islam.
Jeg var nyutdannet lege. Året var 1970. Jeg hadde tatt et tilleggskurs i tropemedisin og hygiene ved Liverpool School of Tropical Medicine. Så dro jeg, alene, som frivillig, og meldte meg til tjeneste for Det palestinske Røde Halvmåne, som svarer til vårt Røde Kors, i Libanon.
Jeg ble satt på en konvoi med medisiner, og sendt inn i Jordan, der det pågikk krig: Jordanske tropper angrep palestinske frigjøringssoldater i landet.
Jeg var der i knapt ett år, med arbeid i palestinske flyktningeleire, og som lege for palestinske frigjøringsstyrker, fedayeen, som de ble kalt. Da styrkene ble nedkjempet, og jeg ble funnet blant dem, ble jeg utvist fra Jordan, og sendt hjem.
Men mine venner dette året, var palestinere, i sine flyktningeleire. Og frigjøringssoldatene, fedayeen, i fjellene.
Jeg lærte noe om Palestina, det landet dere skal reise til. Og jeg lærte om Islam.
For å ta det siste først:
Oppholdet ble starten på en prossess, som for min del førte frem til – etter noen år, riktignok – erkjennelse av blant annet dette:
* Det finnes en Gud! Selvfølgelig gjør det det. Vet vi ikke alle sammen, innerst inne et sted, at det er en skaperkraft, Gud. – Som har satt alt i bevegelse! Og Som styrer, og er til stede i, alt.
* Det finnes kanskje engler, hvem vet? Og nok et liv etter døden!
* Det er en høyere rettferd! Hver og en skal stå til ansvar for det han, eller hun, gjør. Uten dette, vil mange si, blir livet som sådan meningsløst. For alle ting må bli gjort opp.
* Gud har sendt skrifter, og kloke personer, til veiledning for menneskene. Vi trenger vel hjelp til å styre våre liv. Slik fikk vi Bibel og Koran. Og dem som vi kaller profeter.
Og dermed er vel sirkelen sluttet! Man har streket opp et eksistensielt system, med Gud og det som hører til. Jeg oppfatter dette som logisk.
Men hvorfor Islam, vil man spørre. Jo, fordi:
– Gud er best beskrevet i den troen.
– Menneskelig eksistens, menneskets relasjoner til miljø og samfunn, til andre mennesker, til liv og død, er best avdekket i det systemet.
– Det er et komplett og logisk tro.
Vel å merke hvis man anstrenger seg for å se det, forblir upåvirket av plump kritikk, og makter å fatte hva teksten formidler, bak ofte tidspregete og lokalt fargete omtaler.
Koranen, i en god oversettelse, er en vakker bok!
Men dessverre ikke i den norske.
Skal vi stoppe om Islam der? Vi kan komme tilbake til det etterhvert. For Islam er viktig – om man ser den innenfra, som jeg, eller utenfra, som kanskje dere. Og som dere vil gjøre det i Palestina.
Palestina
Palestina! Det lovete landet. Hellig mark for tre store religioner! Og dessuten krysningspunkt mellom kontinenter.
Vi kan se på Palestina historisk, og for eksempel vurdere den slik:
* I Palestina vandret store profeter: Abraham, David og Jesus. Mohammed kom også hit. Guds fred og velsignelse med dem alle!
De lærte om den ene Gud, og ga menneskene visdomsbøker. Palestina ble religioners vugge.
Palestina er hellig land! Det står i Koranen også. Den sier, om Palestina, at det er et land som Gud har velsignet! Det landet vil man verne om.
Palestina er – for mange – en religiøs arv! Muslimer, for å snakke om dem, gir ikke slipp på den.
Ta med innsikt til Palestina, om at konflikten kan ses i religiøst lys!
* Andre vil slik vektlegge historien:
Palestina er et geografisk sentrum. Lokale, regionale og internasjonale makter har alltid ønsket kontroll over landet. Inn er kommet babylonere, persere, grekere, makabèere, romere, kristne, og persere og romere igjen. Og senere mer moderne makter: Frankrike og England.
Det heter i et palestinsk dikt: "Vårt land har sett tusen okkupanter! Alle forsvant de, liksom snøen smelter og forsvinner."
I diktet blir det spurt: "Hvem kan stjele et folks land!" Vi snur det og spør: "Hvem er da dette landets folk, som har retten til det"?
La oss først ta den, skal vi si, religiøse tilnærmingen. "Landets folk" er dem som viderefører profetenes tradisjon! – Som holder Palestina som hellig mark, velsignet av Gud! De som kan være stadtholdere i landet, for – ja, denne religiøse tradisjonen. Mange har det synet i Palestina, så vær oppmerksom på det.
Så var det den andre tilnærmingen, den mere sekulære. Hvem er "Palestinas folk?" Blant palestinerne vil dere høre dette:
De – palestinerne – er landets folk! Og de har tunge belegg for det.
Landet
Det er blitt foretatt demografisk undersøkelse av befolkningen i Palestina, gjort av britiske myndigheter, og av FN. De viste følgende tall:
– I 1918 hadde Palestina rundt 700.000 innbyggere. 574.000 var arabere, og 56.000 var jøder. 82 prosent var alstå palestinske arabere. Og 8 prosent var palestinske jøder. Det var i 1918. Det overveiende befolkningsflertallet var altså arabere.
– I 1922 var fortsatt 88 prosent av befolkningen arabere.
– I 1948 , etter en massiv jødisk innvandring, og straks før Israel ble til, utgjorde araberne fortsatt 70 prosent av befolkningen, og jødene 30 prosent. Jødene eide 6 prosent av jorda. (Se bl.a. Government of Palestine: A Survey of Palestine 1945-1946, Report of the UNSCOP-U.N. Doc. A/364, Palestine Government: Village Statistics 1945, og Memorandum to UNSCOP, 12. juli 1947.) Landet var i høy grad arabisk!
I dette landet ville sionistiske ledere – de som var med å forme Israel – lage en stat som skulle være "like jødisk som England er engelsk" (Chaim Weizman, Israels første president).
Da måtte jo araberne (muslimske og kristne) bort!
Theodor Herzl skrev: "Vi må oppmuntre den innboende befolkningen til å forlate landet, bl.a. ved å nekte dem arbeid." (Diaries)
– Herzl, som i den israelske uavhengighetserklæringen omtales som "den jødiske statens åndelige far".
Den innboende, palestinske befolkningen ble virkelig "oppmuntret" til å forlate landet! – Men med sterkere midler enn å bli nektet arbeid. Palestinerne ble drevet bort! Massakre og trusler om massakre, fikk palestinerne til å flykte.
Titusener, ja etterhvert ble det flere hundre tusen, måtte forlate sine hjem, foran fremrykkende jødiske, eller sionistiske, styrker.
Terror
Her har jeg et avisutklipp, fra Newsweek 15 november 1979. Der forteller Yitzhak Rabin, som den gangen var militær kommandant, og som senere ble israelsk statsminister, hvordan daværende statsminister David Ben-Gurion ga ordre til at 50.000 sivile arabere skulle drives vekk fra Ramla og Lydda.
"De dro ikke frivillig," mintes Rabin. De ble drevet bort med makt.
Israelske historikere har påpekt det samme. Foran meg er en artikkel fra The Independent, 16. april 1998. Der fortelles det om Safsaf, en arabisk landsby, der innbyggerne hadde heist det hvite flagget. Israelske styrker bandt 50-60 bønder, skjøt og drepte dem og kastet dem i en grav.
Det samme skjedde i Saliha. Der ble 60-70 menn, og kvinner, drept.
Deir Yassin er et tredje eksempel.
"Araberne flyktet i panikk," skrev Menachem Begin, som også ble israelsk statsminister, "mens de ropte Deir Yassin". (The Revolt. London 1951.)
Slik ble landet "renset".
Etnisk rensing
For det foregikk en etnisk rensing, nødvendig for den nye staten, som skulle blie en jødisk stat, i et arabisk land.
Dette er del av historien! – En historie man dessverre må ha med seg, når man skal inn i Palestina, med ønske om å fremmed fred.
En jødisk intellektuell, Isac Deutcher, har skrevet: "Israel har palestinernes sorger og plager bygget inn i selve sine grunnvolder."
Så blir spørsmålet hvordan man, med dette utgangspunktet, kan skape fred i landet.
En jødisk forfatter, Israel Shamir, skrev nylig et åpet brev til det norske folk (Dagbladet 5.10.02). Han mente dette kan være veien å gå for fred:
Prosjektet med en egen jødisk stat må opphøre! Man kan ikke forutbestemme en jødisk stat, Israel, og diskriminere ikke-jøder (arabere). Slikt medfører bare vedvarende konflikt. Denne ENGINE stat må opphøre!
Eller ta dette forslaget for fred, omtalt i The Guradian, 3. oktober i år: Hadde det kanskje vært best, at alle palestinske arabere ble fordrevet fra landet? At alle ble jaget vekk fra Palestina, og kanskje bosatt i Jordan og Syria?
Ja, veier til fred, det kan være et vanskelig spørsmål.
Jeg har til nå snakket om den palestinske siden. Hva så med den jødiske siden?
Da må vi veie våre ord. Hva er jødiske, religiøst baserte standpunkt? Og hva er sionistisk og nasjonalistiske standpunkt? – Om det er forskjell mellom dem.
Jødedom
Det finnes et påbud om at jøder skal tilbake til Palestina. Men det skal skje etter at Messias er kommet. Ortodokse jøder hevder at Israel har forgrepet seg.
Jeg skal være forsiktig med å uttale meg om jødedom, for jeg vet ikke nok om det. La meg bare referere noen meninger, fra en ortodoks jødisk rabbi som jeg en gang snakket med i Jerusalem.
Han sa:
– Jødedom er et religiøst begrep. Jøder er de som tror på Gud og lever etter Hans hellige skrift, Toraen. Mens sionisme er et nasjonalistisk begrep. Sionister er jøder som vil ha et språk og et eget land, etter verdslig, nasjonalistisk tenkning.
– Sionistene vil endre jødenes historiske og religiøse oppgave. I stedet for å oppfylle rollen som den hellige skriftens folk, skal de bli et folk i opprustning og krig. Det er en katastrofe for jødedommen og de verdier den representerer at de jødiske nasjonalistene har fått så stor makt.
– Dette landet tilhører dem som bodde her før den sionistiske innvandringen, nemlig palestinerne. Palestinerne ble drevet vekk, og jorda deres ble tatt av sionistene. Det var et godt forhold mellom jøder og arabere i Palestina, men med sionismen ble dette endret.
– Nå tror mange jøder at sionismens interesser også er deres interesser. Men ideen om en sionistisk stat er helt i strid med jødedommen som religion.
Oppsøk disse ortodokse jøder selv! Dere finner dem i Mea Shearim, et boligkvarter i utkanten av Jerusalem.
Jerusalem
La meg snakke om Jerusalem.
Gud skal ha sagt til jødene: "Gå inn i denne byen (Jerusalem), men begå ingen overgrep." (Koranen) Jødene, eller skal vi si sionistene, har begått alvorlige overgrep! Deir Yassin, åsted for beryktet masaker, ligger i utkanten av byen.
Hva er Jerusalems legale status? FN gikk i sin tid inn for å dele Palestina. Jerusalem skulle være internasjonal sone, administrert av FN. Det er fortsatt gjeldende bestemmelse.
Men jødiske, eller sionistiske styrker tok den vestlige delen av byen med våpenmakt i 1948, og tok på samme vis den østlige delen i 1967. Ingen stater, muligens med et par ubetydelige unntak, har anerkjent Israels okkupasjon av Jerusalem. For Jerusalem er okkupet! Hele Jerusalem er okkupert. Således har ingen stat flyttet ambassaden sin til Jerusalem. Ambassadene forblir i Tel Aviv.
Men Israel har ikke bare okkupert byen! I 1967 vedtok Knesset, det israelske parlamentet, å innlemme byen i Israel, og gjøre den til "Israels evige hovedstad".
– I strid med alle internasjonale vedtak!
FNs Sikkerhetsråd har vedtatt: "å bekrefte på det sterkeste at alle juridiske og administrative tiltak truffet av Israel for å endre Jerusalems status, inkludert ekspropriering av land og eiendom, forflytting av befolkningsgrupper og lovgivning med sikte på å innlemme den okkuperte delen (etter seksdagerskrigen), er totalt ugyldige, og ikke kan endre byens status." (Res. 252)
Resolusjonen viser til at slike handliger fra Israels side "vil skade arbeidet for en rettferdig og varig fred".
Sikkerhetsrådet har en rekke ganger gjentatt dette standpunktet.
Men Israel har ikke brydd seg om det! Vi vet at okkupasjonen, av Jerusalem, står i veien for fred!
USA har heller ikke brydd seg om det! USA som nå går til krig med begrunnelse i FN-resolusjoner, blir seg selv ikke om palestinske FN-resolusjoner!
Det er åpenbar dobbeltmoral.
Amerikanske myndigheter vedtok nylig å flytte USAs ambassade, fra Tel Aviv til Jerusalem! – I flagrant strid med Sikkerhetsrådets resolusjoner.
I sannhet, dette vil skjerpe konflikten, og gi nye krigshandlinger i Midtøsten!
Fred
Så fred er ikke om hjørnet.
Men bevissthet om fred kan styrke fred. – Og i hvert fall bevissthet om hva som ikke gir fred!
Mye hindrer fred – av ting som vi nesten har vendt oss til:
– Som at norske myndigheter drar til Jerusalem for å møte israelske ledere. Jerusalem er jo okkupert by! Å møte israelske ledere i Jerusalem er å legitimere okkupasjonen!
– Som at palestinske flyktninger lever i omliggende land. Mange bor fortsatt i slummen i store leire. De venter på å kommem tilbake! Og FN gir dem rett til det. Slik det slås bl.a. fast i Hovedforsamlingens resolusjon 3089, der man erklærer "de palestinske arabiske flyktningenes rett til å vende tilbake til sine hjem og eiendeler". Den retten har FN slått fast flere ganger.
– Som at palestinerne har rett til uavhengighet og selvbestemmelse, også støttet av FN.
Dette er noen grunnleggende rettigheter. – Og forutsetninger for varig og rettferdig fred.
Ønske om fred
Jeg ønsker dere lykke til i Palestina! Det er et fantastisk land. Menneskene er fantastiske. Kontrastene er mangfoldige, og fantastiske.
Ja,dette må være hellig land. Gud har nok velsignet det!
– Med Jerusalem, Al Quds, den hellige byen.
Måtte den få fred!
