En artikkel som nylig ble trykket i London Review of Books (23. mars i år), fortjener oppmerksomhet. Den er skrevet av to professorer ved høyst respekterte vestlige universitet (John J. Mearsheimer i Chicago og Stephen M. Walt i Harvard). Artikkelen spør hva som styrer USAs Midtøsten-politikk.
Er det sammenfall mellom amerikanske interesser i regionen og den politikken som USA fører? Nei, mener de to forfatterne. Amerikansk politikk er bestemt ut fra hva som tjener Israels interesser. Og den politikken er farlig for USA.
Politikken provoserer Midtøstens folk, arabere og andre. Den fremmer militant motstand, i form av terroraksjoner. Den blinker ut USA som hovedfiende, sammen med Israel, og får folkene til å vende seg mot dem. Politikken truer USA.
Hvorfor har USA vært villig til å sette til side sin egen sikkerhet, for å fremme interessene til en annen stat? spør forfatterne. Man skulle kanskje tro at de felles bånd var betinget i sammenfallende strategiske interesser, eller et moralsk imperativ. Men ingen ting av dette kan forklare den omfattende materielle og diplomatiske støtten som USA gir til Israel.
Det er den pro-israelske lobby, hevder forfatterne, som former USAs politikk i denne sentrale regionen, Midtøsten.
Enestående støtte
USA har gitt, og gir, Israel en enestående støtte. I mer enn tretti år har Israel uten sammenlikning vært den største mottaker av amerikansk økonomisk og militær hjelp. Ingen annen stat har siden andre verdenskrig mottatt en tilsvarende bistand. Samlet sett har Israel i direkte utenlandshjelp fått mer enn 140 milliarder dollar fra USA. Israel mottar hvert år rundt 3 milliarder dollar i direkte hjelp, et beløp som utgjør omtrent en femtedel av USAs samlete utenlandshjelp.
I tillegg kommer annen hjelp som USA gir til Israel. Israel er den eneste mottaker som ikke må gjøre rede for hvordan hjelpen brukes, slik at stor summer kan anvendes på prosjekter som USA sier de er mot, slik som å bygge ulovlige bosettinger på den okkuperte Vestbredden. USA gir Israel etterretningsrapporter som selv ikke USAs partnere i Nato får del i. Og de for eksempel neglisjerer Israels kjernevåpen.
USA gir Israel nærmest ubegrenset diplomatisk støtte. I FNs sikkerhetsråd har USA siden 1982 nedlagt veto mot 32 resolusjoner som har vært kritiske til Israel. En tilsvarende støtte har vært gitt i andre internasjonale fora. Og regjeringen Bush sin ambisiøse strategi med å omforme hele Midtøsten, herunder også invasjonen i Irak, er i hvert fall delvis motivert i å styrke Israels stilling.
USAs støtte til Israel, sier forfatterne, er i korthet enestående. Og de spør hva som ligger bak.
Ikke strategisk fellesskap
De viser til en påstand på nettsiden til en av de mektigste jødisk-sionistiske pressgrupper i USA: American-Israel Public Affairs Committe (AIPAC), om at USA og Israel har et unikt partnerskap for å stå sammen mot strategiske trusler som vokser fram i Midtøsten. Forfatterne avviser dette.
Tidligere har Israel beskyttet amerikanske allierte, slik om Jordans kong Hussein, med flere. Og Israel ga USA nyttig etterretning om Sovjets framstøt i Midtøsten. Men verdien av dette samarbeid må ikke overvurderes. Dessuten kostet det dyrt, sier forfatterne. Som eksempel nevnes USAs vedtak under Oktober-krigen 1973 om å gi Israel 2,2 milliarder dollar i militærhjelp, noe som førte til OPECs oljeboikott, som igjen rammet USA hardt. Andre eksempler viser også at Israel langt fra er i stand til å beskytte amerikanske interesser. Forfatterne nevner den iranske revolusjonen i 1979, med den etterfølgende usikkerhet i Persiabukta, som israelske militære ikke kunne innvirke på.
Og selv om Israel kunne tjene amerikanske interesser under den kalde krigen og tiden deretter, er Israel i dag en strategisk belastning, skriver forfatterne. Israel skaper sinne og motstand, i alle arabiske stater. Og USAs støtte til Israel er den viktigste drivkraft for terroristisk aktivitet.
Israel blir ofte framstilt som naturlig alliert til USA i den såkalte «krigen mot terror». Men det er å overse fakta. Lokal terrorisme, hevder forfatterne, er først og fremst rettet mot Israel, og blir deretter rettet mot USA i den grad USA stiller seg på side med Israel.
Israels kjernevåpen er viktig årsak til at andre stater i regionen vil ha slike våpen. Og ved å true slike stater med «regimeendring» blir de bare enda mer oppsatt på å få dem.
Israels politikk i Midtøsten er blitt en amerikansk belastning.
Heller ikke moralske grunner
Men når det ikke er sammenfall mellom de to staters politiske interesser i regionen, hvorfor denne enestående støtte? Kan moralsk ansvarlighet ligge bak? spør forfatterne. Og avviser en slik antagelse.
Israel er slett ikke svakt og beleiret, omgitt av truende fiender, men den sterkeste militærmakt i hele Midtøsten. Deres konvensjonelle styrker overgår enhver nabos. Og i tillegg har Israel kjernevåpen.
Men representerer ikke Israel demokrati, omgitt av fiendtlige diktaturer? Israels demokrati, skriver forfatterne, strider mot grunnleggende amerikanske verdier, ved at Israel er en jødisk stat, grunnlagt på «blodsrelasjoner». Og med dette som grunnlag for statsborgerskap, er det ikke å undres over at 1,3 millioner arabere, som bor i den israelske staten, behandles som andreklasses borgere.
Med hva med tidligere jødiske lidelser, påført dem av det kristne Vesten, som for eksempel Holocaust? Legger det moralske krav på USA om å støtte Israel? Men opprettelsen av Israel, skriver forfatterne, innbefattet en ny forbrytelse; den som er begått mot palestinerne.
Da den politiske sionismen for alvor vokste fram på slutten av 1800-tallet, var det rundt 15.000 jøder i Palestina. I 1893 for eksempel, utgjorde araberne om lag 95 prosent av befolkningen. De palestinske araberne hadde eid landet sammenhengende i 1300 år. Og selv da Israel ble opprettet, utgjorde jødene kun 35 prosent av Palestinas innbyggere, og eide 7 prosent av jorda.
Sionistiske jøder fordrev araberne i stort antall. I 1947-48 tvang jødiske styrker opptil 700.000 palestinere i landflyktighet, og har nektet dem å vende tilbake. At opprettelsen av Israel innbefattet en moralsk forbrytelse mot palestinerne, ble innsett av sionistiske ledere selv. David Ben-Gurion, Israels første statsminister, sa til Nahum Goldmann, president i World Jewish Congress: «Om jeg var en arabisk leder, ville jeg aldri gjort noen avtale med Israel. Dette er naturlig, for vi har tatt deres land» Det har vært antisemittisme, nazister, Hitler, Auschwitz «men er dette deres skyld» De ser bare èn ting: Vi er kommet hit og har stjålet deres land. Hvorfor skulle de godkjenne det?
Opprettelsen av Israel, skriver forfatterne, innebar etisk rensning, med henrettelser, massakre og voldtekter utført av jøder.
Israelske militærstyrker myrdet senere hundrevis av egyptiske krigsfanger, fordrev mellom 100.000 og 260.000 palestinere fra Vestbredden, og tvang 80.000 syrere fra Golan-høydene. Andre massakre, som ved Sabra og Shatilla, er også kommet til.
Shamir, israelsk statsminster, argumenterte åpent for at verken jødisk etikk eller jødisk tradisjon avviser terrorisme som kampmetode.
Ikke strategiske interesser, og heller ikke moralske imperativer, forklarer den amerikanske støtten til Israel. Hva ligger så bak? Forfatterne finner årsaken i den israelske lobby.
Israel-lobbyen i USA
Om det ikke var for den israelske lobbyens evne til å manipulere det amerikanske politiske systemet, ville forholdet mellom Israel og USA vært langt mindre nært enn det er i dag, skriver forfatterne. Amerikanske jøder legger store anstrengelser i å påvirke USAs utenrikspolitikk, så den skal tjene Israels interesser.
De får hjelp av kristne evangelikere, som mener opprettelsen av Israel følger av Bibelens profetier, og som støtter statens ekspansive politikk og mener at press på Israel strider mot Guds vilje. Videre fins neokonservative ikke-jøder som også arbeider besluttsomt for Israel.
Den israelske lobbyen driver målrettet arbeid i Washington, ved å styrke sin innflytelse i administrasjonen, og øve press i kongressen. Den anstrenger seg for å påvirke opinionen ved alltid å framstille Israel i et positivt lys, og gjenta gamle myter om Israel og opprettelsen av staten. Målet er å hindre kritisk vurdering, og kontrollere offentlige debatter.
Særlig i kongressen står lobbyen sterkt. Der skjer knapt noen seriøs diskusjon rundt Israels rolle, og kongressen er dominert av pro-sionistiske standpunkt. Lobbyen belønner alle som støtter den, og straffer de som utfordrer den. Penger er viktig ved politiske valg, og lobbyen sikrer økonomisk støtte til venner, mens enhver som anses som fiendtlig til Israel skal vite at konkurrenten vil få lobby-penger.
Lobbyen har betydelig påvirkningskraft i forhold til USAs regjering. Det skyldes delvis den innflytelse som jøder velgere har ved presidentvalg. Til tross for sitt begrensete antall (mindre enn tre prosent av befolkningen) står de for betydelige kampanjepenger til kandidater fra begge partier. Washington Post har anslått at demokratenes presidentkandidat er avhengig av jødiske velgere for så mye som 60 prosent av sitt valgbudsjett. Jødiske velgere er konsentrert i nøkkelstater, og ved jevne valg spiller de en betydelig rolle. Det gjør at enhver presidentkandidat så langt fra vil antagonisere jødiske velgere.
Lobbyen arbeider i forhold til administrasjonen, for å sikre at ingen kritisk til den jødiske staten blir utnevnt til ledende stillinger i utenrikspolitikken, men at det blir forbeholdt Israel-venner. Resultatet er at USAs Midtøsten-politikk formes av personer med nære bånd til Israel eller til pro-israelske organisasjoner. En rekke navn som gis, underbygger dette.
Lobbyen manipulerer media. Slik arbeider den for å forme folkeopinionen. Den ønsker ikke en åpen debatt om Israel, som kunne stille spørsmål ved den amerikanske støtten. De fleste amerikanske kommentatorer er pro-israelske. Lederartikler i de største aviser er ubalansert til Israels fordel. For å motvirke negativ omtale av Israel organiserer lobbyen brevkampanjer, demonstrasjoner og boikott rettet mot nyhetsformidlere som kan oppfattes som kritiske til Israel.
Pro-israelske krefter dominerer de mest betydningsfulle tenketanker, som er viktige opinionsdannere, skriver forfatterne. På universiteter og høyskoler er lobbyen aktiv for at studenter og lærere skal være pro-israelske. Lobbyen følger med i det professorer underviser, og oppfordrer studenter til å rapportere alle tendenser til Israel-kritiske utsagn. Den står bak svartelisting og skremsler mot undervisere, og arbeider for at lærerstedets ledelse skal si opp slike ansatte.
En viktig side ved lobbyens arbeid er å tvinge Israels kritikere til taushet ved å merke dem som antisemitter. Selv det å påpeke at det fins en Israel-lobby kan være nok for det samme. Lobbyen forsøker å få aksept for at det nå fins en ny antisemittisme som kommer til uttrykk i form av Israel-kritikk. Den kritikken vil den tvinge til taushet.
Èn ting til blir påpekt av forfatterne, nemlig den demonisering av palestinerne som skjer fra lobbyens side.
Israel og Irak-krigen
Press fra Israel og deres lobby var ikke den eneste faktor bak USAs vedtak om å angripe Irak, men det var et avgjørende element, skriver forfatterne. Krigen var i betydelig grad motivert av et ønske om å trygge Israel. Innen USA selv var den viktigste drivkraft for krigen en liten gruppe neokonservative med nære bånd tilden staten.
Uten Israel-lobbyens anstrengelser ville USA vært langt mindre beredt til å gå til krig mot Irak.
Og nå venter kanskje Iran. Forfatterne peker på at det var press fra lobbyen, og andre pro-israelske krefter, som USA i 1995 til å starte en økonomisk boikott av landet. Israelske ledere har gjort det klart at «Iran er farligere enn Irak». Bush-administrasjonen har svart på lobbyens press ved å «arbeide overtid» mot Irans kjerneprogram. Men Washington har hatt liten suksess, og iranerne synes bestemt på å skulle utvikle dette. Som svar har lobbyen styrket sitt press, og arbeider for utvidete sanksjoner mot Iran. Israel selv antyder at de kan bombe Iran, blant annet for å sikre USAs fokus på saken.
Forfatterne avslutter med å peke på at det ikke er overraskende når Israel ønsker at USA skal sikre dem mot kritikk og trusler. Samtidig er det et sterkt behov for at USA følger en mer selvstendig og uavhengig linje, distanserer seg fra den pro-israelske lobby, og antar en Midtøsten-politikk mer i samsvar med amerikanske interesser.
Det vil ikke skje snart, skriver de. Pro-israelske lobby-grupper utvider og styrker sine aktiviteter. Og amerikanske politikere forblir akutt sårbare for negative kampanjer og politisk press. De større nyhetsmedia vil være sympatiske til Israel uansett hva Israel måtte gjøre. Forfatterne er i så måte ikke optimistiske.
Men de har gitt et grundig og viktig bidrag til bedre å forstå drivkrefter bak USAs Midtøsten-politikk.
