I disse høytidsdager, og med julen rett bak oss, kan vi ønske fred for Jerusalem. Eller for, som den også blir kalt: Al-Quds; Den hellige byen. Og hellig er den, for kristne, jøder og muslimer. Ja, mer enn det: Byen er kilde til både vestlig og islamsk sivilisasjon. Millioner og atter millioner av mennesker har kjærlighet til byen dypt i sitt hjerte.
Men hva er byens status? Hvem er det som ”eier” den? Er ikke byen okkupert? Jo, Jerusalem er okkupert – av Israel, som tok den vestlige delen i 1948, og den østlige delen i 1967. Deretter er hele byen annektert, eller innlemmet i den israelske staten, og gjort til del av denne. Det har skjedd ved et ensidig vedtak, av Israel selv, og i strid med internasjonal rett. Det er ikke et skritt mot fred.
Spørsmålet om Jerusalems status blir glemt, eller forsøk glemt – av de som godtar okkupasjonen. Mens andre som vil opptre ”balansert”, i konflikten mellom Israel og palestinerne – den mellom en okkupant og en okkupert – er tilbakeholden med å ta opp spørsmålet av frykt for å støte Israel. Slik fortsetter okkupasjonen, uten merkbare internasjonale protester.
Spørsmålet skyves under teppet. Men for folk som bor i regionen – palestinere og andre arabere, både muslimer og kristne – er spørsmålet lik et glødende bål, som stadig vil blusse opp, og være hinder for fred.
Hva er byens legale status? Vi kan ta det som utgangspunkt, når det gjelder å finne veien videre.
FNs delingsplan for Palestina
FNs Hovedforsamling vedtok i 1947 en ”anbefaling” om å dele Palestina, i en arabisk og en jødisk stat. Vedtaket var et overgrep mot palestinerne, som ble fratatt store deler av sitt land. Det skulle gis til jødiske immigranter. USA presset vedtaket gjennom. To ganger ble avstemningen utsatt, for det nødvendige flertallet manglet. Men ved fortsatt press fikk man forslaget godtatt. Mange ser det som legalt grunnlag for vår Midtøsten-politikk.
Jerusalem skulle etter vedtaket internasjonaliseres, og bli en ”corpus separatum”, en egen og atskilt sone. Byen skulle administreres av FN. Forestillingen om jødisk styre av Jerusalem var aldri oppe i diskusjoner, før sionistiske styrker tok den vestlige delen i 1948.
Vest-Jerusalem var den gangen ikke ”jødisk”. Palestinske arabere eide mye av jorda. Men mellom 30.000 og 40.000 palestinske arabere ble drevet ut da Haganah og Irgun, de jødiske styrkene, rykket inn. Og videre anstrengelser for å internasjonalisere byen mislyktes.
Men fortsatt er dette Jerusalems ”legale status”, slik det refereres til i bl.a. i FN; at Jerusalem er ”corpus separatum”, et eget separat område som skal administreres internasjonalt. I åpen strid med det har Israel tatt byen.
Israel gjorde Vest-Jerusalem til sin hovedstad. Men knapt noe land har godtatt dette, som er en ensidig handling, uten internasjonal legitimitet.
Da Israel tok Øst-Jerusalem under krigen i 1967, vedtok FNs Sikkerhetsråd en resolusjon (242) som understrekte ”det utillatelige i å erverve landområder ved krig”, og krevde ”tilbaketrekking av israelske væpnete styrker fra områder som ble okkupert i den nylige konflikten. ”
Sikkerhetsrådets resolusjon 465 (av 1. mars 1980) erklærte at ”alle tiltak gjort av Israel for å endre den fysiske karakter, befolkningsmessige sammensetning, institusjonelle struktur og status” av de okkuperte områder, ”inkludert Jerusalem, og enhver del av den, ikke har noen legal gyldighet.”
Noen måneder senere vedtok Knesset en ny ”Basisk lov”, som erklærte hele Jerusalem som hovedstad i Israel.
Men Israels okkupasjon og annektering av Jerusalem – hele byen – er en illegitim handling, og i strid med FNs vedtak. For mange er det en provokativ handling, som ikke bidrar til fred.
Jerusalems framtid
Vi skal huske at Jerusalem like mye er en arabisk by; muslimsk og kristen, både historisk og kulturelt, som den er jødisk. Og den er elsket og hyllet like mye av arabere (muslimer og kristne) som av jøder.
Israel kan ikke ta seg til rette som de har gjort i det hellige Jerusalem.
Ny uro og nye kriger vil følge.
