Under tittelen “Ja takk, Israel” legger Aftenpostens politiske redaktør Harlad Stanghelle frem dette resonnementet: Fordi det pågikk et “ragnarokk” i Europa (jødeforfølgelsen), måtte det opprettes en jødisk stat, Israel, i Palestina.
Som vi vet skjedde det på palestinernes bekostning. Palestinsk jord ble tatt av europeiske jøder, og palestinere selv ble fordrevet.
Stanghelle forsvarer denne prosessen, som han synes – sett fra Europa – var riktig. Derfor sier han “ja takk” til å markere årsdagen for opprettelsen av Israel.
Men hva med folkene “der nede”, i Midtøsten, skal de avfinne seg med situasjonen, og godta at et europeisk problem, “ragnarokket”, blir pålagt dem for en løsning?
Neppe så lenge det skjer på bekostning av egne politiske og kulturelle interesser, noe en eksklusiv jødisk stat vil gjøre.
Da er det duket for kulturkonflikt; Israel med legitimet fra Europa, mot palestinere som vil ha rett til eget land, og som støttes av alle folkene rundt.
Den konflikten har ingen løsning. For hvem skal gi avkall på sin “rett”? Det vil avhenge av styrkeforholdet, som historien kan endre på.
Konflikten skal rulle videre og overtas av nye generasjoner, som vil krige mot hverandre slik som nå.
Nei, se den ikke som en kulturkonflikt! Men still demokratiske krav. All okkupasjon må selvsagt opphøre, og flyktninger må få vende tilbake. Like rettigheter må gis til alle, og ingen må få eksklusiv rett.