Skal vi drømme – om fred i Palestina? Dette konfliktfylte landet, Palestina, okkupert av Israel, som igjen har stått bak krigsforbrytelser og overgrep, ja iblant rene massakre.
Fred – er det mulig, i Palestina?
Vi kan tenke oss fred oppstått på to måter:
1.) Det internasjonale samfunnet, og det krever i dag medvirkning fra USA, påtvinger området en slags ‘løsning’. Som palestinerne må akseptere. Den sterkeste part, Israel, vil få mest. Og den svakeste part, palestinerne – som allerede har gitt fra seg mer enn 70 % av Palestina, til det som nå er Israel – vil få minst. Det vil langt ifra bli noen rettferdig fred! – Og derfor heller ingen varig fred. Konflikten skyves videre til nye generasjoner. Problemet – det virkelige problemet – gjemmes under teppet.
USA vil heller aldri komme med et fredsforslag som virkelig vil utfordre Israel. USA – de politiske lederne i USA – er i for stor grad bundet av den pro-israelske, den pro-sionistiske og den jødiske lobbyen i landet, til å kunne gjøre det.
– En lobby som helt fungerer på siden av, og i motsats til, den demokratiske politiske prosessen.
2.) Den andre ENGINE fred man kan tenke seg, er en rettferdig fred. Da må man kjenne til historien, om det som er Palestina-konfliktens røtter.
– Nemlig den at Palestina var palestinsk land! Palestina var arabisk område, i hjertet av den arabiske verden, og som ble omgjort til en jødisk stat, for innvandrere fra Europa og andre steder i verden. Dermed var konflikten et faktum.
Palestinerne ble drevet bort. Landet deres ble tatt over av settlere. Palestinske byer og landsbyer ble omgjort til jødiske byer og landsbyer.
Israels tidligere forsvarsminister, Moshe Dayan, omtalte dette slik:
"Vi kom til dette landet som allerede var befolket av arabere (…). Jødiske landsbyer ble bygget der det tidligere var arabiske landsbyer. Dere kjenner ikke engang navnene på disse landsbyene (…) fordi geografibøkene ikke lenger finnes. Bøkene finnes ikke lenger, og ikke de arabiske landsbyene heller (…). Det er ikke noe sted i dette landet som ikke tidligere hadde en arabisk befolkning." (Haaretz, 4.april 1969)
Eller vi kan spørre Nathan Chofshi, en av "de gamle settlerne i Palestina", som var vitne til hva som skjedde, og som har fortalt "hvordan vi, jødene, tvang araberne til å forlate byer og landsbyer (…). Noen ble drevet ut med våpenmakt, andre fikk vi til å dra ved bedrag, løgner og falske løfter. Det er nok å vise til byer som Jaffa, Lydda, Ramle, Beersheba, Akre og talløse andre." (Jewish Newsletter, 9. februar 1959.)
Slik beklaget han jødenes – de sionistiske jødenes – overgrep.
– Sionister, det er de nasjonalistiske jøder, som krever en eksklusiv, jødisk stat, på palestinernes bekostning. Mange mener den tenkningen, sionismen, strider mot jødedommen som religion.
I tråd med det som er nevnt, har den ikke-sionistiske jøden Isaac Deutcher pekt på dette:
"Klagemålet fra hundretusener av hjemløse arabere er sprengstoff som ligger innebygget i selve grunnvolden under staten Israel." (Den ikke-jødiske jøden, Oslo 1970.)
Kan man overse dette klagemålet? Glemme fordrivningen av palestinerne? Tro på en varig fred i Palestina, uten at uretten gjøres om? At palestinerne ikke får rett til sitt land, og flyktningene vende tilbake?
I dette ligger det ingen løsning.
Andre steder har landområder skiftet eier, folkeforflytninger skjedd, grenser blitt endret, okkupanter naturalisert – og historien har gitt en slags fred. Det skjer ikke i Palestina.
Palestina – i millioners hjerter, symbol for drømmer og lengsler, med tusenårige røtter, hellig land for de store religioner!
Ingen glemmer Israels overgrep der.
