Jeg har brukt et par kvelder på å lese boka til Mads Gilbert og Erik Fosse: Øyne i Gaza. De to har gjort en enestående innsats ved å vise Israels grenseløse brutalitet under invasjonen i Gaza. Det var en stor bedrift!
Nå gjenstår å se hva den er verd. Hva skal skje i opinionen? Vil det bli press mot Israel og ny fordømmelse av staten? Skal palestinerne komme nærmere en realisering av sine grunnleggende rettigheter? Eller skal vi etter hvert måtte oppsummere, at det hele var et ?blaff? i tiden, en forbigående emosjon ? før situasjonen igjen skal fortsette, mer eller mindre som før?
Tegn kan tyde på det siste. Ja, selv mens Israel bombet som verst, klarte ikke ledende politikere ? heller ikke norske ? å la seg bevege til praktisk, politisk handling, annet enn å be om at krigshandlingene stanset. Jens Stoltenberg ringte Gilbert og Fosse, leser vi i boka, og sa han var ?stolt? over dem. Men hvorfor ?stolt?, kan man spørre – fordi de to var norske? Han lovte å gi ?støtte?, står det videre. Men ikke støtte til palestinerne! Nei, støtten gjaldt kun penger og fortsatt hjelp til legenes medisinske arbeid.
Israel forblir uberørt! Opinionens oppmerksomhet på Gaza glir over. Og palestinerne selv blir tilbake, som det samme offeret som før.
Hva skal det bety for Gilbert/Fosses bok? Om ikke innsatsen deres får merkbare konsekvenser, kan den bli en ?guttebok?. Ja, unnskyld at det påpekes, men blir ikke deres handling fulgt av konkrete politiske tiltak, i den opinionen den henvender seg til, kan boka bli en variant av fortellinger om ?Gutta på tur? (den har allerede elementer av det).
Det skal bli alvorlig og trist! For hva annet vil man da kunne tenke om situasjonen i Midtøsten, annet enn at Al-Qaida kanskje likevel har rett?
