Stortinget har vedtatt en handlingsplan mot antisemittisme. Det kan være bra. Antisemittisme som rasisme er forkastelig, slik all rasisme er det! Det er kunnskapsløst, fordomsfullt og destruktivt! Og uttrykk for et galt menneskesyn.
Handlingsplan mot antisemittisme inviterer til å hente fram kunnskap; om hva antisemittisme er. Det er viktig! For å vite hva vi snakker om. Og hva som ikke faller innenfor begrepet. Vi legger fram disse tanker:
Antisemittisme
Med begrepet antisemittisme menes «jødefientlighet». Det uttrykker en generell holdning, og til grunn ligger dette som forestilling; at jøder er en spesiell gruppe, med bestemte, iboende negative kjennetegn. De skal eventuelt være «mindreverdige». Egenskapene skal være dyptgående og gjerne genetisk betinget. Personen som hevder det, blir rasist.
All rasisme må avvises, det gjelder også antisemittisme! Jøder er som folk flest. Kristne er som folk flest, og muslimer er det samme. Sekulære kan være greie folk. Men ideologier, forestillinger og tenkning må kunne vurderes! Det gjelder for alle grupper.
Tenkning og ideologi
Er det for eksempel riktig at kristne i historien ofte har ført kriger, på sekterisk basis, og drept og massakrert ikke-kristne; «hedninger» i tiden? Da må det være lov å spørre: Fins sider ved kristendom som kan forklare dette? IS i dag sier de er «muslimer»: hva har de eventuelt av bånd til islam? Og jøder har sine varierte tanker; er det lov til å vurdere dem?
Sekulære har ført store kriger i historien; hva har vært deres tenkning? Og hvorfor ble tenkningen krigersk? Ideologier og tenkning må kunne vurderes!
Saklighet og kunnskap
Det må legges vekt på saklighet og kunnskap. Faktiske forhold må kunne belyses. Og når det gjelder antisemittisme: At man legger fram faktisk kunnskap er ikke nødvendigvis det!
Tvert om er dette et problem: Fakta og kunnskap tillates ikke diskutert! Det pålegges lagt «under teppet», og blir gjerne angrepet som «antisemittisme». Slik hindres at det kommer fram kunnskap, som kan belyse og forklare en tenkning. Og en samtids handling! Vi tenker på fakta rundt staten Israel. På mange jøders forhold til den staten, og i konsekvens; palestinske arabere som diskrimineres og fordrives. En må kunne tenke nøkternt om dette.
Fakta eller fordom
Dette er et spørsmål som vanskelig kan diskuteres, og vurderes, i den offentlige debatt: Om «jøders» eventuelle posisjoner og makt. Man kan bli beskyldt for «antisemittisme» kun ved å reise det spørsmål. Besitter «jøder» i dag stor makt? Eller er dette kun en fordom? Vel, å besitte makt er ikke nødvendigvis galt! Men viktig blir det å spørre hvordan slik «makt» eventuelt blir brukt! Om man da mener det kan være av interesse.
Jøders «innflytelse og makt»
Det kan være greit å ha innflytelse og makt. Men vi bør i så fall vite om det, og kunne vurdere konsekvenser av det. Har «jøder» stor «innflytelse og makt»?
Vi tillater oss å gå til seriøse kilder, som peker på faktiske forhold. Og vi gjør det for å søke kunnskap, vel vitende om at noen vil kalle det «antisemittisk» (- for eventuelt å hindre at slik kunnskap kommer fram?).
Vi kan notere dette, anført av Stuart E. Eizenstat som er tidligere USAs ambassadør til EU, fra hans bok The Future of the Jews – anbefalt av folk som Israels president Shimon Peres og USAs tidligere utenriksminister Henry A. Kissinger:
«Jøder er forholdsmessig overrepresentert på lederskaps nivå innen akademia, business, finans og politikk. 44 medlemmer Kongressen i USA i 2010 var jødiske.» Han viser til Fortune magazine som i 2004 rapporterte at nesten 10 prosent av USAs ledende et hundre selskaper var jødiske. Og han skriver at liknende forhold gjelder for jøder i de fleste europeiske land, Canada, Australia og Latin-Amerika.
Jøder i utenrikspolitisk «elite» – for Israel
Eizenstat omtaler jødisk posisjon i den utenrikspolitiske elite innen forskningsinstitusjoner, tankesmier og ikke-statlige organisasjoner som hjelper til med å forme amerikansk politikk. Disse er overveldende bemannet av institusjoner og forskere som er støtter for Israel. Han skriver: «Mange av de ledende forskere som trekkes til Midtøsten-studier er jødiske eller har sterke pro-israelske tendenser.» Og videre: «De viktigste tankesmier som er knyttet til Israel-arabiske spørsmål, er blitt grunnlagt av amerikanske jøder».
Et spørsmål å skyte inn, for egen del, blir dette: Er da synspunkter, vurderinger og analyser som kommer fra ledende amerikanske instanser – og som påvirker amerikanske medier, og i neste omgang også norske – balanserte, nøkterne og til å stole på? Det fremgår av det Eizenstat skriver at de vil ha «pro-israelske tendenser»!
Så kan han også anføre at president George W. Bush «styrte innenfor Israels taktiske vurderinger, om å angripe Irans kjernefysiske anlegg». En våget konklusjon: Den jødiske innflytelse i tenketanker, med tilhørende påvirkning av opinionen, og med støtte i pro-israelske lobby (se under), kunne ført til amerikansk angrep på Iran, og med ny Midtøsten-krig som resultat.
Eizenstat refererer til president Jimmy Carter som hevder, skriver han, at den pro-israelske lobby (AIPAC) «kontrollerer amerikansk utenrikspolitikk». (Sic!)
En slik situasjon skal ha vart lenge, eller i hvert fall tendenser til det. I boka The Israel lobby and US Foreign Policy skriver professorene John J. Mearsheimer og Stephen M. Walt at allerede president Woodrow Wilsons støtte til Balfour-deklarasjonen i 1917, om å gi deler av Palestina til «jødene», delvis skyldtes innflytelsen til jøder i hans omkrets.
Og vi kan gå videre, til daværende presidentkandidat John F. Kennedy. Seymour M. Hersh forteller i boka «The Samson option» hvordan en ledende gruppe jødiske sionister i USA kom til Kennedy i hans presidentkampanje og sa: «Vi vet at din kampanje er i trøbbel. Vi er villige til å betale dine utgifter hvis du lar oss ha kontroll over din Midtøsten-politikk.» Det viser hvordan ledende jødiske sionister så på seg selv, og kanskje fortsatt ser på seg selv, når det gjelder å påvirke amerikansk politikk og viktige politiske prosesser til egen- og til Israels fordel.
Krig med Irak og Syria
Professorene Mearsheimer og Walt skriver i sin bok «det er rikelig bevis på at Israel og lobbyen spilte avgjørende roller» når det gjaldt USAs avgjørelse «om å invadere Irak». De omtaler hvordan lobby-grupper «støtter å bruke amerikansk makt» mot Iran og Syria. Noen arbeider for at USA skal velte regimene i Iran og Syria, for å erstatte dem med ledere som er vennlige mot Israel. De omtaler hvordan «Israel og lobbyen har spilt en sentral rolle» i å drive den amerikanske administrasjonen «til å fremme en stadig sterkere konfrontasjonspolitikk mot Syria». Det kan være at vi ser resultat av det nå.
«Jødisk makt»
Den amerikanske lobbyen, som er omtalt, har makt! Og det store flertall i lobbyen er amerikanske jøder (Mearsheimer og Walt). Makt er ikke nødvendigvis galt! Men det er viktig å kjenne til den. Og det er heller ingen hemmelighet; jødiske lobbygrupper omtaler selv «den store innflytelse de har» (Mearsheimer og Walt), og det åpent tema i Israel.
Det er ikke «antisemittisk» å påpeke dette! (Mearsheimer og Walt). Og det ligger slett ingen «konspirasjon» bak. Det er et faktisk forhold, som må kunne vurderes, med spørsmål om hvordan denne makt blir brukt!
Tilhørighet til «gruppen»
Det er blant mange «jøder» en sterkt tilhørighet til «gruppen». Religiøse og historiske grunner ligger bak. Mange jøder er i dag lite religiøse, og har beveget seg mot sekularisme, men har bibehold en «jødiskhet» knyttet til gruppen, og med en lojalitet som går i Staten Israel. Når den «gruppen» – eller «stammen» (Gilad Atzmon) ytrer seg politisk, kan sekteriske interesser bli fremmet. Det er gruppens interesser som ivaretas.
Igjen: Det er ikke noe «konspiratorisk» i dette, men et menneskelig faktum, som springer ut av en historisk situasjon.
«Splittet lojalitet»
USAs utenriksminister Henry Kissinger har i sine memoarer omtalt hvordan han ikke lenger praktiserer sin religion (jødedom), men aldri vil kunne glemme at tretten medlemmer av hans familie døde i nazistiske konsentrasjonsleirer, og hvordan dette påvirker hans følelser i forhold til å skulle opptre balansert. De fleste israelske ledere var hans personlige venner. USAs utenriksminister i dag, John F. Kenrry, som selv har jødisk bakgrunn, og med «en dyp og tvingende forpliktende til Israels sikkerhet» (Stuart E. Eizenstat). Kan han være like åpen for palestinerne?
«Prosessen med min nasjonalistiske trening var å innprente troen på at den vesentlige forskjell i verden var mellom «oss» og «dem»? Og det var klart hvor vår primære lojalitet var ment å være.» Slik siteres en ledende amerikansk jøde i boka til Mearsheimer og Walt. Personen peker på hvor vanskelig det var å balansere lojalitet til gruppen opp mot den til andre. Denne identifikasjon av «jødiskhet» behandles grundig av blant andre Gilad Atzmon. Og fortsatt dreier det seg om fakta – adskilt fra «antisemittisme»!
«Ny antisemittisme»?
Videre, om handlingsplanen til Stortinget: Den begrunnes i en angivelig økende antisemittisme i Norge. Og med antisemittisme definert som: «rasemessig begrunnet hat mot jøder». Men utgangspunktet kan anses som feil!
Det er ikke nødvendigvis vekst i den slags rasisme! Men det er økt kritikk mot Israel, mot israelsk politikk, mot israelske støttespillere og israelske allierte på politisk, analytisk og/eller emosjonelt grunnlag, og som kan i uttrykk i avvisning, fordømmelse, sinne og kanskje også mobbing, men som likevel ikke er «antisemittisme».
Mearsheimer og Walt peker i sin bok på nødvendigheten av å være klar i bruk av begreper. De viser til et eksempel fra England. Kirkemøtet til Den engelske kirke stemte i tidlig 2006 for å avstå fra Caterpillar Inc. på grunn av at Caterpillar lager bulldosere som ble brukt til å rive ned palestinske hjem. Fra ledende jødisk hold ble dette ansette å være «grensende til antisemittisme». Mearsheimer/Walt viser til at kirken slett ikke var skyldig i «antisemittisme», men kun «protesterte mot Israels politikk».
Konklusjon
La dette være konklusjonen. Handlingsplanen skal i møte gå en økende «antisemittisme»; dvs. «rasemessig begrunnet hat mot jøder». Men handlingsplanen kan bomme i utgangspunktet! For det kan dreie seg om en viss praksis politikk og politikk, og rasjonelle og/eller følelsesmessige reaksjoner på det, nemlig Israels praksis og politikk! Og forsøk på å stemple dette som «antisemittisme», er i praksis forsøk på å demme opp for eller å stanse, denne prinsipielle kritikk mot staten Israel!
Og det bør ikke kunnen skje! Om enn pro-israelsk lobby ønsker det.
