Visste du at staten Israel er uten legitimitet? I hvert fall uten annen ‘legitimitet’ enn – ja, det kommer jeg tilbake til.
De jøder som opprettet Israel må ha følt spørsmålet om legitimitet, statens eksistensberettigelse, som et problem. De lot halvparten av den israelske uavhengighetserklæringen bli en argumentasjon for den nye staten.
Men argumentasjonen er tynn, og tildekker historiske realiteter. La oss se på argumentene, ett etter ett:
1 At ‘Eretz Israel’, Landet Israel, en gang var ‘fødested for det jødiske folk’ er neppe et tungtveiende argument for at en ny, jødisk stat skulle opprettes – på det palestinske, arabiske folkets bekostning. Og neppe heller at jøder alltid har lengtet til, og drømt om, dette landet.
Med mindre en ser situasjonen fra et sionistisk, jødisk ståsted. Eller er fastlåst i en vestlig tradisjon, preget av dens religiøse bakgrunn og Europas (berettigede!) dårlige samvittighet for sin egen behandling av jøder.
2 Uavhengighetserklæringen viser til Theodor Herzl, den jødiske statens åndelige far, og til den første sionistkongressen, som selv proklamerte ‘det jødiske folks rett’ til landet.
Theodor Herzl var mannen som argumenterte for den jødiske staten slik:
“Der (i Palestina) skal vi være en del av Europas forsvarsverk mot Asia, en utpost for sivilisasjonen mot barbariet.” (T. Herzl: ‘The Jewish State’, London 1972.)
Slikt slo an blant datidens stormakter, og bringer oss over til det neste argumentet:
3 Balfour-deklarasjonen, der den britiske regjering “ser med velvilje på etableringen av et nasjonalhjem for det jødiske folk i Palestina.”
Men hvilken rett hadde kolonimakten England til å etablere et nytt ‘nasjonalhjem’, en ny stat, i området?
Deklarasjonen garanterte “at ingenting skal forekomme som kan true de sivile og religiøse rettighetene” til palestinerne, som på det tidspunktet utgjorde 90% av befolkningen.
Slik var Balfour-deklarasjonen en selvmotsigelse, fremmet av England, for å ivareta stormaktsinteresser.
4 At jøder er myrdet og massakrert i Europa, er ikke nødvendigvis et avgjørende argument for en jødisk stat i Palestina, der jøder fra hele verden skal flytte inn, for at drømmen om Israel skal bli “forløst”. (Uavhengighetserklæringen)
Mens palestinerne skal flyttes ut.
5 FNs Hovedforsamling “anbefalte” i 1947 at det ble opprettet en jødisk stat i Palestina.
Den gang kontrollerte USA organisasjonen og drev vedtaket igjennom. Avstemningen ble utsatt to ganger, da det nødvendige flertallet manglet.
USA benyttet “press og tvang” i den grad at det “grenset til en skandale”, ifølge den amerikanske forsvarsministeren James Forrestal. (“The Forrestal Diaries”, 1952.)
Dessuten er ikke et slikt vedtak bindende.
Og senere FN-vedtak ville, om de ble gjennomført, umiddelbart ha oppløst den israelske staten.
For hva annet enn avslutningen på den eksklusive, jødiske staten Israel kunne blitt resultatet, dersom disse FN-vedtakene skulle bli tatt på alvor:
“Å erverve områder ved makt er utillatelig, og følgelig skal områder som er okkupert på denne måten gis tilbake.” (Res. 2949)
Praktisk talt all jord under Israel er tatt fra palestinerne, og skal altså gis tilbake til palestinerne.
Israel er pålagt “å trekke seg tilbake fra hele det okkuperte Palestina.” (Res. 29.07.80)
Hva blir da tilbake av Israel?
“Palestinerne har en umistelig rett til å vende tilbake til sine hjem og til sine eiendommer, som de er blitt forvist og fordrevet fra.” (Res. 3236)
Dersom fire millioner palestinske flyktninger skulle flytte tilbake til Palestina, eller det som nå er Israel, til hjem og eiendommer som de ble fordrevet fra i Haifa, Jaffa, Akre, Lydda, Ramla, Jerusalem osv., opphører dagens Israel.
Så dette er Israels ‘legitimitet’: kolonialistisk støtte fra England, amerikanske manipuleringer i FN, drømmer – dyptgående, javel – om jødisk tilhørighet i landet, foruten europeisk jødehat og skyldfølelse.
Oppveier dette palestinernes rettigheter?
Majoriteten av dem er nå flyktninger. Så fakta er etablert, det er sant. Men fakta kan også endres.
Hva blir, på sikt, Israels framtid?
