Ilan Pappe, framstående jødisk historiker, viser i sin bok hvordan palestinerne ble ?etnisk renset? fra hjemlandet Palestina, for at Staten Israel skulle bli til.
En fantastisk bok er den, Ilan Pappes: ?The Ethnic Cleansing of Palestina? (Oxford, 2007). Den hjelper oss langt på vei til å finne sannheten om Palestina.
Ilan Pappe, framstående jødisk historiker, viser hvordan palestinerne ble ?etnisk renset? fra hjemlandet Palestina, for at Staten Israel skulle bli til.
Det var ikke skjulte tanker, men åpent, erklært målsetting, som tidlig ble gjort kjent. Theodor Herzl, Staten Israels ?åndelige far?, skrev i sin dagbok (1895) hvordan araberne måtte ut av landet, for at Israel skulle bli til. Og David Ben Gurion, som ble Israels første statsminister, fulgte det opp med klare planer, direktiver og forordninger, om hvordan palestinerne skulle bli ?etnisk renset?. ?Jeg er for tvungen forflytning (av palestinerne)?, sa han. ?Jeg ser ikke noe umoralsk ved det.?
En annen sionistisk leder, Yossef Weitz, skrev: ?Det er vår rett å flytte ut araberne.? Og: ?Araberne (i Palestina) må dra.?
De dro ikke frivillig, palestinerne, som var i overveldende flertall. Slik ble framgangsmåten for de jødiske styrkene, som angrep palestinere i hele landet: Først å okkupere landsbyer og byer. Så å rasere alle hus. For deretter å fordrive palestinerne, med vold og våpenmakt. Det skjedde rene massakre.
?Drep hver araber du møter, sett fyr på all brennbart materiell, og åpne hver dør med sprengstoff!?, var kampordren fra en jødisk leder (Mordechai Maklef), som senere ble militære stabsjef i Israel.
Det er fortvilet lesing. Et helt folk ble gjort til flyktninger, i en systematisk masterplan, for å ?rense? (og ?judaisere?) landet. ?Rundt én million palestinere ble fordrevet fra sine hjem, med våpenmakt; sivile ble massakrert; og hundrevis av palestinske landsbyer ødelagt,? skriver Ilan Pappe. Palestinerne har senere levd i flyktningeleire, uten mulighet til å vende tilbake.
Palestinerne i for eksempel Galilea er blitt kalt ?en kreftsvulst i statens legeme? (av Israel Koening, den høyeste tjenestemann i innenriksdepartementet, 1976). Og Israels stabsjef Raphael Eitan har karakterisert dem som ?kakerlakker?.
Ved en nylig meningsmåling, skriver Ilan Pappe, ønsket 68% av Israels jøder å ?fjerne? palestinerne fra den israelske staten.
Om du reiser i Staten Israel i dag, vil du fortsatt se spor etter ødelagte palestinske landsbyer, skriver forfatteren. Der du finner mandel- og fiken trær, olivenlunder eller klynger av kaktus, lå én gang en palestinsk landsby. Trærne fortsetter å blomstre, forteller han, men landsbyene finnes ikke lenger. Og palestinerne som bodde i dem, eller etterkommerne deres, har senere levd under de fattigste forhold i store flyktningeleire i Gaza eller på Vestbredden, eller i Jordan, Libanon eller Syria.
Ilan Pappe framhever palestinernes rett til å vende tilbake til sine hjem som de ble fordrevet fra, slik det er fastslått av FNs Hovedforsamling i resolusjon 194. Og han skriver: ?Først når de (palestinerne) vender tilbake, vil jeg føle at dette kapittel i katastrofen er brakt til den endelige slutt som vi alle ønsker, og gjort det mulig for oss å leve i fred og harmoni i Palestina.?
Flyktningespørsmålet er det sentrale. Den fordriving, og de massakrene som skjedde mot palestinerne, må gjøres godt igjen. Palestinske flyktninger skal få vende tilbake. Bare da vil det bli mulig for de folk som bor i landet, arabere og jøder, å bygge et samfunn i fred.
