En fantastisk bok er den, Ilan Pappes: ?The Ethnic Cleansing of Palestina? (Oxford, 2007). Den hjelper oss langt på vei til å finne sannheten om Palestina.
Ja, det Palestina som ligger til grunn for kanskje vår tids mest brennende konflikt: Midtøsten-konflikten. Som igjen påvirker andre konflikter; i Irak og Persiabukta. Og som er med å utløse krig i Libanon, og fremme uro i Egypt og Jordan. Vi finner den igjen i ?krigen mot terror?. Alt er dette farget, og næret, av den palestinsk-israelske konflikten. Der dette er kjernen: Fordrivingen av det palestinske folket fra sitt hjemland Palestina. Og fornektingen av deres rett til å vende tilbake til sitt land og sine eiendommer som de ble jaget bort fra.
Det er dette han viser, Ilan Pappes, framstående jødisk historiker, i boka om hvordan palestinerne ble ?etnisk renset?.
Og det er forundrende lesing. For hvordan var det mulig at jødiske settlere, innvandrere til Palestina, kunne la seg gripe av denne tenkning, sionismen, som innebar voldelig fordriving av landets innbyggere, palestinerne? Jødiske ledere utarbeidet og iverksatte planer for systematisk og total etnisk rensing av Palestinas arabiske befolkning!
Det var ikke skjulte tanker, men åpent, erklært målsetting, som tidlig ble gjort kjent. Theodor Herzl, sionismens ?far?, skrev i sin dagbok (1895) hvordan araberne måtte ut av landet. Og David Ben Gurion, som ble Israels første statsminister, fulgte det opp med klare planer, direktiver og forordninger, om hvordan palestinerne skulle bli ?etnisk renset?. ?Jeg er for tvungen forflytning (av palestinerne)?, sa han. ?Jeg ser ikke noe umoralsk ved det.?
En annen sionistisk leder, Yossef Weitz, skrev: ?Det er vår rett å flytte ut araberne.? Og: ?Araberne (i Palestina) må dra.?
De dro ikke frivillig, palestinerne, som var i overveldende flertall. Slik ble framgangsmåten for de jødiske styrkene, som angrep palestinere i hele landet: Først å okkupere landsbyer og byer. Så å rasere alle hus. For deretter å fordrive dem, med vold og våpenmakt. Rene massakre ble brukt.
?Drep hver araber du møter, sett fyr på all brennbart materiell, og åpne hver dør med sprengstoff!?, var kampordren fra en jødisk leder (Mordechai Maklef), som senere ble militære stabsjef i Israel.
Det er fortvilet lesing. Et helt folk ble gjort til flyktninger, i en systematisk masterplan, for å ?rense? (og ?judaisere?) landet. ?Rundt én million palestinere ble fordrevet fra sine hjem, med våpenmakt; sivile ble massakrert; og hundrevis av palestinske landsbyer ødelagt,? skriver Ilan Pappe. Palestinerne har senere levd i flyktningeleire, uten mulighet til å vende tilbake.
I 1948 ble 85 % av palestinere i de områder som skulle bli til Israel, gjort til flyktninger. Men noen palestinere ble tilbake. De kalles ?araberne? i Israel. I dag pågår en kamp i Israel for ytterligere å ?de-arabisere? landet.
Palestinerne i for eksempel Galilea er blitt kalt ?en kreftsvulst i statens legeme? (av Israel Koening, den høyeste tjenestemann i innenriksdepartementet, 1976). Og Israels stabsjef Raphael Eitan har karakterisert dem som ?kakerlakker?.
Ved en nylig meningsmåling, skriver Ilan Pappe, ønsket 68% av Israels jøder å ?fjerne? palestinerne fra den israelske staten.
Det er opprørende lesing, om de falske begrunnelser som ble gitt, av sionistiske, jødiske lederen, for fordrivingen av palestinerne. Dro de ikke ?frivillig?, som noen hevder? Ble de ikke ?naturlige? flyktninger i slag som fulgte, da arabiske stater i 1948 sendte soldater til Palestina, mot jødenes styrker? Nei, påpeker Ilan Pappe, og viser at før noen arabisk soldat satte fot på palestinsk jord, var allerede 200 palestinske landsbyer tatt, og hele byer okkupert, av sionistiske styrker, og en kvart million palestinere fordrevet. Krigen i 1948 ble et påskudd, som David Ben Gurion selv ønsket, da han noen år tidligere skrev: ?Araberne må bort. Men vi trenger en anledning for at det skal skje, som for eksempel en krig.? Hele tiden var målet ?etnisk rensing? av palestinerne.
Om du reiser i Israel i dag, vil du fortsatt se spor etter ødelagte palestinske landsbyer, skriver forfatteren. Der du finner mandel- og fiken trær, olivenlunder eller klynger av kaktus, lå én gang en palestinsk landsby. Trærne fortsetter å blomstre, forteller han, men landsbyene finnes ikke lenger. Og palestinerne som bodde i dem, eller etterkommerne deres, har senere levd under de fattigste forhold i store flyktningeleire i Gaza eller på Vestbredden, eller i Jordan, Libanon eller Syria.
Det er veiledende lesing. Om hva som kan bli gjort. For palestinerne, skriver Ilan Pappe, er katastrofen i 1948 selve kjernen i konflikten. Og bare ved å nærme oss den fundamentale urett som ble begått den gangen, kan vi løse den.
Han framhever palestinernes rett til å vende tilbake til sine hjem som de ble fordrevet fra, slik det er fastslått av FNs Hovedforsamling i resolusjon 194. Og han skriver: ?Først når de (palestinerne) vender tilbake, vil jeg føle at dette kapittel i katastrofen er brakt til den endelige slutt som vi alle ønsker, og gjort det mulig for oss å leve i fred og harmoni i Palestina.?
Flyktningespørsmålet er det sentrale. Den fordriving, og de massakre som skjedde mot palestinerne, må gjøres godt igjen. Palestinske flyktninger skal få vende tilbake. Bare da vil det bli mulig for de folk som bor i landet, arabere og jøder, å bygge et samfunn i fred.
Ilan Pappe: The Etnic Cleansing of Palestine. (Oxford, 2007. 313 sider.)
