Å stemple Israel som en apartheidstat, er en av de største løgner som det finnes skriver Imre Hercz i et innlegg i Klassekampen, 16. oktober. De som vil vite, vet at dette ikke er sant, skriver han. Men hvem er det som ikke vil vite? Kan det være Imre Hercz?
For Israel er en apartheidstat. Ikke-jøder – og det gjelder først og fremst palestinere, har ikke de samme rettigheter som jøder i den israelske staten. De er diskriminert på en rekke områder, av grunnleggende betydning for deres liv: i rett til bosetting, rett til arbeid og rett til likhet for loven. Palestinerne er diskriminert når det gjelder rett til bosetting, og arbeid ved at 92 % av jorda i Israel er statseid og blir administrert av Den israelske landmyndighet, etter reglene til Jødisk Nasjonalfond. Dette fond nekter enhver som ikke er jødisk, retten til å bo, åpne forretningsvirksomhet og ofte også å arbeide på denne jord bare fordi han/hun ikke er jødisk.
Palestinere har heller ikke de samme rettigheter for loven. Det kommer til uttrykk på mange måter, men klarest i «Loven om tilbakevending». Den loven gir enhver person som offentlig er godkjent som «jøde», automatisk rett til å slå seg ned i Israel. De mottar samtidig statsborgerskap, og får tilgang til en rekke økonomiske fordeler – som palestinerne ikke har.
Palestinske flyktninger med røtter i landet fra hundrer av år tilbake, nektes retten til å vende tilbake. Men polske, russiske og amerikanske jøder blir gitt den «retten», og til å leve i Israel, som er demokratisk bare for jøder.
Den grunnleggende diskrimineringen i Israel sprer seg ut til alle sider ved den staten. Dette kan utdypes – også for Imre Hercz, for å vise statens Israels karakter. Staten har diskriminering bygget inn i selve sine grunnvoller.
Det følger av sionismen, som er den ideologi staten Israel hviler på. Sionisme og apartheid står i veien for fred.
Bare press – innenfra, ved palestinernes kamp, og utenfra, ved boikottaksjoner og annet, kan endre Israels karakter. Det presset må avgjort forsterkes!
