«Vold avler vold», skriver Kjell Magne Bondevik, i en stort oppslått artikkel i Vårt Land, 23. juli. Men ? må vi spørre Bondevik; hvilken vold er det som avler vold?
I Bondeviks omtale av voldsspiralen, er dette rekkefølgen: Tre israelske gutter blir bortført og drept, av palestinere. Og så blir en palestinsk gutt bortført og drept, av israelere. Deretter kommer det raketter fra Hamas, mot Israel. Og Israel gjengjelder dette.
Den initiale vold er altså palestinsk, i Bondeviks utgreiing! Og den israelske vold er sekundær. Når han da fortviler over at «vold skaper «vold», er et ansvar allerede blitt plassert. Og Bondevik skriver moralsk om situasjonen.
Men fremstillingen hans er skjev! Han velger ? bevisst, vil jeg mene – å ta et eget standpunkt i saken! Under dekke av moralsk indignasjon, belaster han den ene siden; den palestinske siden.
Når man skal oppsummere en situasjon, er det alltid viktig hvor man begynner i prosessen! Er Israels bombing av Gaza i dag forklart ved at tre israelske gutter ble kidnappet ? begynte konflikten der? Hva med at Israel noen uker før hadde avvist USAs forsøk på fredsmekling, ved det satte lokk på den videre prosessen, og på nytt fratatt palestinere håp?
Eller for å gå dypere til verks: Er ikke Israel okkupant? Mens palestinerne er okkupert? Gjelder ikke det Gaza også? Og er det tillatt for en okkupert å kjempe mot okkupasjonen, slik FN også har påpekt ? og hvor er Bondevik indignasjon mot okkupanten? Annet enn den forsonende, milde.
