Vi lever i en verden der det kan være lurt å snakke sammen. For eksempel om islam. Skjønt man kan også velge å lukke dører. Til Edvard Dæhlin og Alf Bakken, i deres kommentar til meg i Aftenposten 7. januar, om: Koranen, Muslimske stater i Midtøsten, Sionisme, og Jøder.
Koranen. Det er feil som de to anfører, om at «Koranen skriver om de “vantro” (eng. overs. “infidel”)». Det finnes én norsk, og 20-30 engelske oversettelser av Koranen der man opererer med forskjellig valg av ord. For flere av dem gjelder dette, at de er oversatt av «orientalister»; folk som selv ikke står «inne» i islam. For Dæhlin og Bakken er disse referansen.
«Muslimske stater i Midtøsten». Min kommentar: Dårlige eksempler på hva islam er; og flere bør kunne innse det.
Sionisme. Er synagogen i Oslo «sionistisk» (Dæhlin/Bakken)? Visst er den det! Sionisme er det ideologiske grunnlaget for Staten Israel. Den ledende rabbiner ved synagogen i Oslo (Michael Melchior) har vært viseutenriksminister i Israel ? og således medansvarlig for vedvarende overgrep mot palestinerne – og den daglige rabbinske leder i synagogen (Joav Melchior) er nestleder i «Union of European Zionist Rabbis». Sionisme ble som kjent av FNs Hovedforsamling erklært som en form for rasisme og rasediskriminering (senere annullert etter press fra USA og Israel).
Jøder. Kan det temaet berøres? Er det riktig å si at svært mange jøder i dag er påvirket av den sionistiske tenkningen? Og at det i den tenkning ligger elementer av eksklusivitet og sjåvinisme (om ikke «rasisme»)? Hvordan forholder vi oss eventuelt til det? Jeg har gjort det, som Dæhlin/Bakken påpeker (i koranen.no). Og tar gjerne opp den tråden.
Dialog er bra! Men fortrinnsvis med åpne dører.
