Da Israel trakk seg ut av Gaza, som resultat av den palestinske motstandskampen, kunne man høre et slagord som lød: “Khaibar er falt!” Hva lå i det? Da må vi se på historien.
På Profet Muhammads tid var ofte jøder en fiende. De forrådte muslimene i slag, og deltok i intriger mot dem. De prøvde å drepe Muhammad. Han kunne ikke stole på dem.
Khaibar het en jødisk bosetting. Den truet stadig muslimene, som fant seg nødt til å angripe den.
Den jødiske bosettingen ble sett som umulig å ta. Så lederne der gledet seg, da de hørte om muslimenes felttog. Nå skulle de knuse Muhammad, mente de, om Muhammed skulle våge å angripe.
I Khaibar pleide de hver dag å stille opp alle våpenføre menn. Da sto ti tusen mann i full rustning. Muhammad kom med seksten hundre.
De nådde Khaibar etter tre dagsmarsjer. Det var mørk natt da de kom fram, uten måne og stjerner. Men så stille var ankomsten at ingen merket dem. Ja, selv ikke husdyr og fugler reagerte på de fremmede som var der. Mennene gjorde morgenbønn.
Da sola rant skimtet de prektige hager, åkrer og olivenlunder, med festningsverk oppover i fjellskråningen. Landarbeiderne kom ut. Brått ble de oppmerksom på fienden, og løp forskrekket tilbake til bosettingen.
Profeten ropte: Allahu Akhbar! Og la til, som et ordspill: Kharibat Khaibar! “Khaibar er falt!”
Jødene holdt krigsråd. De vedtok å holde seg bak brystvernet, for de følte seg sikre i festningene. Styrkeforholdet var klart til deres fordel. Men muslimene ble inspirert av en åpenbaring: «Hvor ofte har ikke en liten styrke, med Guds hjelp, seiret over en stor? Gud er med de standhaftige.» (2,249)
De angrep nærmeste festning. Den ved siden av holdt seg i ro. Det ga bud om hvordan slaget ville gå. Muslimene måtte føre mange kamper, og ta hver eneste festning. Det skulle jevne ut skjevheten i kampstyrken. Men slaget ville trekke ut.
Khaibars menn var dyktige bueskyttere. Muslimene måtte bruke skjold. Likevel hadde muslimske kvinner som fulgte styrken, nok å gjøre med å pleie de sårete.
Flere festninger ble tatt. Men en sterk festning syntes uinntakelig. Forsvarerne sto fast, og muslimene kom ingen vei. Profeten sendte av sted flere styrker, som hver gang ble den slått tilbake. Slaget syntes å ha stanset opp.
Da sa Profeten: “I morgen vil jeg gi fanen til en som Gud og Hans sendebud elsker! Gud skal ved hans innsats, gi oss seier. Han vender seg ikke bort i kamp.” Og så ga han fanen til Ali.
Angrepet tok til på nytt til. Og det pågikk hele dagen. Ali presset på, og kunne etter harde kamper innta festningen. Forsvarerne overga seg. Snart var alle festningene tatt.
Profeten gjorde en avtale med jødene. De skulle få bo der, og dyrke jorda. Ingen skulle lide overlast. Men jødene brøt den avtalen. Det tapte de på.
Men Khaibar falt. Muslimer i Gaza minner om det i dag.
Khaibar – kan det være symbol på dagens Israel?
