Hver krig følges av en propagandakrig. Slik er det i Midtøsten også. Hvordan vinne krigen ideologisk, få oppslutning for sitt syn? Hvordan nå fram til opinionsdannere, aviser, og få dem til å adaptere en mening? Hvordan innarbeide synspunkter og analyser, som man gjerne vil ha spredt til andre, og gjort til det rådende syn?
Dette er en rasende kamp, som føres med nøytrale masker, til synes i saklighetens navn. Faglig kunnskap, erfaringer og roller trekkes inn for å gi tyngde til meningen. Resultatet er betydningsfullt. Det gir motivasjon til aktive på slagmarken. Det bidrar til viktige allianser, og fremmer politisk støtte. Til slutt nedtegnes det i historien.
Ledende opinionsdannere i USA er pågående i å fremme en mening. De sprer nyheter til hele verden, og setter sin farge på dem. Formuleringer, tanker og analyser «smitter» til andre land, i Europa også, skjønt her er mange adapterte til dem. Vi får dem presentert i aviser, eller på TV-skjermen, som det som er gjengs og korrekt. Journalister tror de er saklige og nøytrale, og at de viderefører faktisk kunnskap. Det blir til slutt vår mening
Hvem andre kommer det fra, enn Bush, og opinionsdannere rundt ham, dette begrepet om «det internasjonale samfunn»? Alle vet det gjelder USA, noen andre vestlige stater, og dessuten kanskje Russland. De har, kan hende i FN, presset andre til å dele sitt syn. Og med dette «samfunn» i ryggen vender de seg mot: Hizbollah, som de ønsker å avvæpne. Hamas, som de vil isolere. Og Iran, som de truer med krig. Har noen spurt hva andre mener? Brasil, India, Chile, Senegal, Pakistan, Sør-Afrika, Indonesia, Irak, Mexico, Cuba og Tyrkia, for å nevne noen, står de på utsiden av «det internasjonale samfunn»? Men vi begynner å bruke begrepet, også her i Klassekampen, og i den samme betydning. Da taper vi propagandakrigen.
Og hvor kommer det fra, terrorbegrepet? Hvem definerer terrorister, og setter opp terrorlister? I hvert fall ikke palestinerne! Og ikke libaneserne heller. Det er andre, toneangivende opinionsdannere, som gir det internasjonale vokabular.
Det er nødvendig å slå fast noen sannheter, som vi må kjempe for i propagandakrigen:
Hvem startet krigen i Libanon? For ideologer i USA og Israel, og for følgesvenner andre steder, er det maktpåliggende å legge «ansvaret» på Hizbollah. For organisasjonen skal svartmales. Det var Hizbollah som opptrådte «uansvarlig», og som ved å løsne det første skuddet, hevder de, satte hele Libanon i brann. Hva blir vel mer naturlig enn at den organisasjonen må avvæpnes, før man kan gjøre seg håp om fred?
Men det var ikke slik det skjedde! Den er blind, eller opptrer uhederlig, og i vikarierende hensikt, den som fremstiller ting isolert, og ikke ser sammenhenger. La oss lytte til hva Hizbollah har sagt: De tok to israelske soldater, i solidaritet med palestinerne i Gaza, som straks forut hadde tatt én, for utveksling med palestinske fanger.
Vi husker hva det avstedkom! Israel invaderte Gaza. De bombet i stykker kraftstasjoner, ødela vannforsyning og kloakker, sprengte veier og broer, og terroriserte sivilbefolkningen. Tre kvart million palestinere ble uten strøm, og 20.000 ble drevet bort. Israel kidnappet halve den palestinske regjeringen, og en firedel av det palestinske parlamentet. Boligområder ble lagt i grus.
Presset på palestinerne vedvarte, og ingen syntes å løfte en finger. Både USA og EU (foruten Norge) stilte samme krav til Hamas som de krav Israel stilte.
Det ble Hizbollah som avledet presset, og selv tok israelske soldater. I solidaritet med folket i Gaza. Men Israel som ønsket krig, fikk påskudd for invasjonen.
Hizbollah hadde også egne grunner. De ønsket å utveksle fanger, som Israel hadde tatt.
Hva er Hizbollahs karakter? For USA og Israel representerer organisasjonen «terror», siden den væpner seg mot deres interesser. Noen ser den som religiøst fundamentalistisk, med fanatikere som søker martyriet. Nikkedukker, kanskje, for Iran? Mange understreker at dette er feil.
Folk som kjenner Hizbollah, ser dem som libanesiske patrioter. De snakker lite i ideologiske termer, og er ikke religiøse fantaster. Visst er religion viktig, liksom land, hjem, familie og folk. Men de er ikke ensrettete jihadist`er, slik som USA og Israel hevder.
Men gode kjempere, det er de! Israels hær, den fjerde sterkeste i verden, drives tilbake av besluttsom motstand, fra disse gjetere, bønder og håndverkere, som ikke er redd for å dø, til inspirasjon for andre folk i regionen.
Brent Scowcroft, amerikansk analytiker, har sagt om konflikten i Libanon: «Hizbollah er ikke kilden til problemet; det har en annen grunn, som er den tragiske konflikten over Palestina, som begynte i 1948.»? (Financial Times 4. august 2006.) Her følger noen sannheter om den:
Staten Israel ble skapt som en settlerstat, på palestinernes bekostning. Palestinerne ble etnisk renset, fordrevet med terror og vold. Slik oppsto det «jødiske» Israel. Staten er «demokratisk»- for jøder, mens ikke-jøder blir diskriminert. Palestinske flyktninger får ikke vende tilbake, for det ville «true» statens jødiske karakter.
Israel ble ikke «opprettet av FN», slik noen pleier å hevde. Hovedforsamlingen diskuterte spørsmålet, i 1947. Men vedtak i hovedforsamlingen er ikke bindende for noen, og har kun en rådgivende funksjon. Datidens vestmakter i hovedforsamlingen «vedtok» å dele Palestina (i strid med både Folkeforbundets mandat, de alliertes Atlantic Charter og FNs egen Menneskerettserklæring med sine artikler om territoriell integritet og folkenes selvråderett), for å løse et europeisk problem. Jøder eide kun 6 prosent av Palestina, men forslagets jødestat omfattet 56 prosent? og hadde 499 000 jøder mot 510 000 arabere. Innen denne jødestaten med arabisk majoritet, var under 10 prosent av jorden jødisk-eid. Palestinerne avviste vedtaket.
Det ble presset gjennom på udemokratisk vis. Den endelige avstemningen ble to ganger utsatt, fordi det nødvendige flertallet manglet. USA drev et press «som grenset til en skandale», skrev USAs egen forsvarsminister (James Forrestal). Det bringer oss over til det siste poenget:
Lager vi nye steintavler? Ja, noen synes å gjøre det. FN-vedtak og Folkeretten blir løftet fram som normgivende regler, ikke sjelden med få betenkninger. Er disse virkelig så «nøytrale». Er dette en riktig vei å gå?
Anbefalingen fra FN om å dele Palestina, var et politisk vedtak, som i ettertid med rette, må forkastes. Det samme gjelder andre vedtak. (Og skulle Sikkerhetsrådet vedta krig, for eksempel mot Iran, blir ikke krigen mer legitim av den grunn.)
FNs menneskerettserklæring er et kulturelt uttrykk. Som vil bli endret over tid. Og Folkeretten gir den sterke rett, i mange sider av krig. Vi kan ikke være bundet av dette. (Eller har vi glemt hva en gammel tenker én gang sa, om at de herskende tanker i tiden, er de herskendes tanker?)
Palestinernes kamp er rettferdig. Hezbollahs kamp er det også. Og kanskje dreier det seg om samme mål: Et nytt Midtøsten, med en farge og profil der Israel og USA har tapt.
