Jerusalem er mer enn en by. Det er en kjærlighet og en drøm. Jeg har elsket å vandre i den atmosfæren, i et land som – ja, som Gud har velsignet.
Under vandringer i Jerusalem har jeg støtt på et spennende museum. Det heter Heroismens helgenskrin. Vi blir minnet om ‘jødiske’ heltegjerninger fra den tida den israelske staten ble til:
Angrep på arabere i Jerusalem.
Skuddsalver mot arabiske busser.
Bomber på arabiske markedsplasser.
Miner i arabiske boligområder.
Slik kjempet de jødiske, sionistiske heltene. Eller terroristene. Som ble framtredende ledere i Israel.
Araberne – palestinerne – skulle bort. Jeg sitter med et utklipp foran meg, fra det amerikanske tidsskriftet Newsweek (05.11.79). Der forteller Yitzhak Rabin, som senere ble statsminister i Israel, hvordan han, på ordre fra David Ben Gurion, Israels første statsminister, med militære midler drev 50.000 arabere vekk fra sine hjem, i områder som skulle bli ‘jødiske’.
Det er bare ett eksempel.
“De dro ikke frivillig,” sier Rabin.
Araberne var, religiøst og etnisk, uønsket i den nye staten. Flyktningeleirene ble deres framtid.
Mange palestinere ble fordrevet til Libanon, som fremdeles er krigssone. Jeg har vært der noen ganger, i medisinsk arbeid for palestinere og libanesere. Der begynte jeg å tenke rundt Islam.
Jeg satt i en moské lengst sør, i en liten libanesisk landsby, mens bomber fra israelske fly eksploderte rundt oss på alle kanter. Drønnene ga gjenlyd i moskeen, i veksling med iltre skuddsalver. Teppet var mykt der jeg satt, blant medisiner og førstehjelpssaker.
Fattige bønder og landarbeidere, menn i alle aldre, kom inn i moskeen for å be. Så tok de geværet og forsvant, for å slåss videre mot den israelske angriperen.
Piloten som bombet landsbyen, raserte hus og drepte landsbyfolk, fikk kanskje medalje for dåden. Mens libanesere som fortsetter å slåss – mot israelske okkupasjonsstyrker i sitt eget land – blir kalt det vår overskrift sier. Av innflytelsesrike politikere og mediafolk, som vil at det skal være slik.
I Jerusalem vandrer jeg nå i tankene, og ser de palestinske husene: gamle bygninger i stein, sandgrå som om de var vokst ut av marken, hjemmehørende i dette landet.
Nå er de bebodd av sionistiske jøder, som flyttet inn etter de fordrevne palestinerne.
Nye israelske bosettinger blir reist: golde, firkantede blokker, massive som forsvarsverker, som om folk forskanser seg før et ventet angrep.
Det angrepet er uunngåelig og vil komme.
For som en jødisk opposisjonell har sagt: “All den urett som er begått mot palestinerne, er bygd inn i selve Israels grunnvoller!”
Vi vil oppleve nye rystelser. Hva vi enn velger å kalle dem som står bak.
